Skam – smak litt på det ordet. Hva er egentlig skam? I Aftenpostens Si:D for en stund tilbake skrev en ung gutt at skam er opplevelsen av ikke å kunne elskes. Ikke fortjene å bli elsket. Det er sterkt. Og ekstra sterkt når det kommer fra en ung gutt med hele livet foran seg. Han skrev videre at den som vet å se etter det, ser at skammen lyser opp over alt. Skjult og til stede samtidig.

”Den dype skamfølelsen er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket” sier Finn Skårderud. Altså at skam er nært knyttet til selvfølelsen. Og denne forståelsen går igjen en rekke steder, blant annet Store norske leksikon hvor det står at: «Skam, sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg».

De fleste av oss har kjent på skam en eller flere ganger i løpet av livet. Noe annet vil være rart. Vi har kjent på den varme ekle følelsen når skammen skyller over oss. Når vi blir røde i toppen og helst vil forsvinne ut i det store intet. Eller den iskalde klumpen i magen som ikke vil tine. Men det som for de fleste av oss er noe som har skjedd en gang eller noen få ganger, er hos andre alltid til stede. Tenk hvilken kraft den følelsen har – og tenk om den skulle vært der hele tida! Det er ikke vanskelig å leve seg inn i hvor vanskelig det må være. Og hvor stor plass i livet det kan ta. Skam er rett og slett livsalvorlig!

Man skiller ofte mellom to typer skam – den usunne og den sunne. Den sunne gir mening og hjelper oss til å korrigere oss selv når det trengs. For det trengs jo iblant for mange av oss. Den skammen sier ifra når vi har oppført oss dårlig, for eksempel hvis vi har krenket andre. Den lærer oss noe, en lærdom vi tar med oss slik at vi forhåpentligvis ikke kommer i samme situasjon igjen. En slik skam er både sunn, beskyttende og helt nødvendig.

Den usunne skammen er noe helt annet. Den stikker mye dypere, og i retning av at «det er jeg som er feil», «jeg fortjener ikke bedre» og «det er min skyld». Når slik skam samler styrke får den stor kraft. Og fordi det er alt for vanskelig å vise frem eller snakke om, får den vokse seg stor og sterk uten å bli motsagt.

Selve ordet skam bruker vi egentlig lite i dagens samfunn. Det er som om det er litt gammeldags, knytta til skammekroken på skolen eller streng oppdragelse fra en annen tid. Men tro ikke at den er borte selv om vi ikke snakker om den!  Kanskje nettopp fordi vi ikke snakker om den, er den enda vanskeligere å få øye på og gjøre noe med. Og skal vi kunne gripe skammen må vi kanskje begynne med å BEgripe den. Vi må ha et språk og et begrepsapparat som gjør oss i stand til å forstå og snakke om skammen. Og gjennom ordene kan kanskje skammen også finne veien ut.

Vår fagsjef Frid Hansen har tidligere blogget om skam. Det å ha rusmiddelproblemer er skammens problematikk sier hun. For når vi kommer til rus og avhengighetsfeltet er skammen alltid til stede.

Barn som har vokst opp i familier med rusmiddelproblematikk, eller annen problematikk som har skilt dem fra «alle andre», forteller om haugevis med skam. De skammer seg over sine foreldre. Hvordan de oppfører seg. Hvordan de ser ut. Hvordan det ser ut hjemme. Det at de ikke er eller har det som alle andre. Det i seg selv er grunn god nok til ikke å fortelle noen om hvordan det egentlig er. For skam smitter. Og noen barn slutter aldri å skamme seg.

Kjærlighetspartnere skammer seg fordi de ikke klarer å få partneren sin til å endre seg. Også her er skammen så sterk at det blir umulig å fortelle om.

Voksne med foreldre som sliter  med rusmidler og ikke kan være besteforeldre som alle andre, sliter også med skammen. Den er ikke nødvendigvis så mye lettere å takle selv om man er voksen.

Skam, skam, skam. Det ER vanskelig å snakke om skam. Derfor er det vanskelig identifisere den. Derfor er den så sterk. Og derfor virker den så sterkt. Og skam avler frykt.

Brené Brown, amerikansk forsker, avslutter en av sine berømte TED-talks med følgende ord: «Fordi jeg tror at hvis man jobber med et utgangspunkt som sier: «Jeg er nok,» da stopper vi å skrike og begynner å lytte. Vi er snillere og mer omtenksom mot menneskene rundt oss, og vi er snillere og mer omtenksom mot oss selv.» Kanskje er det det som må til – at vi tør å vise frem vår sårbarhet, dele den. Hun sier videre at skam ikke er svakhet, det er mot. Det å la seg bli sett, å være ærlig, ta imot andres hjelp – slik kan skammen overvinnes.

Kan vi ikke prøve om det stemmer?