«Når de drikker kan pappa bli så hissig og så begynner de å krangle. Pappa er sterkere enn mamma, og da banker han henne opp. Jeg sier til ham at han skal slutte, og roe seg ned, men hvis han ikke gjør det prøver jeg å gjøre noe så han skal bry seg om det heller – prøver å avlede oppmerksomheten. Jeg sier at jeg går og henter noen – for jeg er så redd for at han skal gjøre noe farlig.»

Familier i motbakke

Dette utsagnet stammer fra ei jente på 11 år med rusmisbrukende foreldre, og jeg fant det i ei nyutgitt bok fra Fagbokforlaget kalt «Familier i motbakke». Barn i familier med rusmisbruk er oftere enn andre barn vitne til, eller utsatt for, fysisk vold eller følelsesmessig mishandling. Slike opplevelser kan være skadelige for hjernens utvikling. En av de viktigste oppgavene knyttet til det å ha omsorg for barn er å lære det å regulere affektene sine (affekt = sinnsbevegelse: sorg, glede, angst, raseri osv.). Små barn er avhengige av voksne for å regulere de affektene de kjenner på, og lære å gjenkjenne dem som f.eks sult, ubehag fra full bleie eller behov for å sove.

Barnet må hjelpes til å regulere følelser
Hjernens alarmsystem fanger opp mulige trusler i omgivelsene og setter kroppen i beredskap. Hjernens reguleringssystem hjelper oss å vurdere og forstå trusselen. Dersom reguleringssystemet forstår at det ikke er en reell fare, formidles dette til alarmsystemet og de kroppslige reaksjonene dempes. Alarmsystemet er stort sett ferdig utviklet allerede ved fødselen, mens reguleringssystemet utvikles over tid på grunnlag av stimulering. Barn er hjelpeløse når det gjelder å håndtere sterke følelser, samtidig som de lett blir redde og frustrerte fordi mye er fremmed og kan oppleves som truende og ubehagelig.
Det er omsorgspersonenes oppgave å være barnets reguleringssystem. Når omsorgspersonen griper inn overfor barnets frykt eller frustrasjon så barnet blir trygt og komfortabelt igjen, utvikles reguleringssystemet, og det styrker forbindelsene mellom reguleringssystemet og alarmsystemet. Slik lærer barnet hvordan stress og ubehag kan dempes. Det lærer å regulere egne affekter.
Hvis barnet derimot blir utsatt for skremmende opplevelser, og omsorgspersonen er truende eller ute av stand til å støtte barnets regulering av de sterke affektene, kommer barnet i en «frykt uten løsning»-situasjon. Barnet opplever intense affekter og er overlatt til seg selv, uten å ha forutsetninger for å kunne forstå eller regulere disse affektene alene.
Dersom slike situasjoner preger barnets oppvekst, er barnet i alarmberedskap hele tiden. Dette fører til styrking av alarmsystemet, samtidig som reguleringssystemet forblir underutviklet. Et  overfølsomt alarmsystem, føret til at barnet blir urolig, sint og utagerende eller at barnet «gir opp» og blir fjernt eller trist.

Utviklingstraumer, hva er det?

Ordet utviklingstraume illustrerer altså at hjernen ikke har fått utvikle seg slik den skal. Denne forståelsen viser hvor viktig det er å komme tidlig inn for å forebygge skjevutvikling hos barn. For å klare det, må vi gjøre gode vurderinger av foreldres sensitivitet og evne til å tone seg inn mot barnets behov. I tillegg må vi vurdere risikoen for om barnet er utsatt for vold, overgrep eller andre skremmende hendelser. Barn trenger forutsigbarhet, stabilitet og trygghet for å kunne slappe av, kjenne kontroll og utvikle mestring og kompetanse.

(Med tillatelse fra forfatterne Bente Storm Mowatt Haugland og Dag Øystein Nordanger.)