Jeg har også blitt kjent med mange tunge og vonde erfaringer. Det mest påfallende er usikkerheten og frykten, som får så altfor god tid til å sette seg. Frykten og uvissheten er noe man som pårørende lærer seg å leve med, men aldri blir helt vant med. For hvordan kan man bli vant med å frykte det verste?

«Han våkner og kvikner til, fly forbanna og har vært nær døden gjennom denne overdosen. Helsepersonellet står der, og det som skjer er at etter han har fått motgift og kommet til seg selv igjen, og etterpå skjelt ut moren og så meg, så er det bare et mål … og det er å komme ut for mer rus. Det er det eneste målet, og han skjønner jo ikke hva han akkurat har vært igjennom overhodet, og han har jo ikke noen forutsetninger for å skjønne det. Det er klart at det å ha noen å snakke med da, når du som nær familie blir helt overlatt til deg selv etter å ha opplevd noe sånt, og du kan si at den bomba som har gått av inni deg, den bare fortsetter i det du går ut av sykehuset.»

Utdraget ovenfor er fra ett av intervjuene jeg har gjort i forbindelse med overdosedagen den 31. august. Slutten kan synes å være uviss. Gutten forsvant til sitt etter å ha fått motgift og kviknet til. Foreldrene dro hjem. Hjem til en forhøyet frykt og uvisshet, for hva gjør man etter noe sånt? Skal man forsøke å sove? Skal man sette telefonen på full lydstyrke? Bør man droppe å dra på jobb dagen etterpå, og hvordan i all verden skal man forklare det? Hva skal man tenke?

Overdoser er et vanskelig tema som ikke kan rives løs fra forhistorien. Overdoser kommer nesten uten unntak som et resultat av en lang og brutal reise, både for den rusavhengige, og for de som står nær. Overdoser er et vanskelig tema fordi det har vært vanskelig å snakke om det. Overdoser kan synes å være symbolet på at det gikk galt.

Situasjonen ovenfor beskriver en kveld der gutten overlevde. Mange pårørende jeg har vært i kontakt med, har opplevd dette. Ufattelig vanskelig, men også med et element av håp. En overdose kan for mange nettopp være et håp. At nå skal det gå bra, nå som bunnen er nådd. At dette er en mulighet til å sette i gang behandlingen for alvor. Situasjonen forteller om motstridende og sårbare forventninger. Et sjokk for dem som står nær, en form for nærkontakt med det aller vanskeligste i livet og et håp om at nå skal det bli bedre. På den andre siden så forsvinner den rusavhengige ut døren, forbannet for at rusopplevelsen ble ødelagt.

Foreldrene ble ikke tilbudt å snakke med noen den kvelden på sykehuset. De fikk ikke en mulighet eller en lapp med et telefonnummer. Ingenting. De dro hjem til en lang natt, som så mange netter før.

Det er klart at det hadde vært fint å kunne snakke med noen.

 

Michael Lindholm er sosiolog og jobber som rådgiver hos Landsforbundet Mot Stoffmisbruk.

 

Mandag 31. august er Verdens Overdosedag, og dagen vil bli markert i en rekke byer i Norge. Sammen med Helsedirektoratet har kommuner, bruker- og pårørendeorganisasjoner arbeidet frem mot dagen for å fremme budskapet om å minnes de vi har mistet som følge av overdose, og også rette søkelyset mot det store samfunnsproblemet overdosedødsfall er.