Norge er et land med små forskjeller mellom folk, pleier vi å si, særlig vi som tilhører middelklassen. Jeg har sagt det selv, mange ganger, og jeg angrer. Vi vet det jo. Noen har mye, andre har lite. Noen har foreldre som bruker tusenvis av ord, som lærer barna å lese og å svømme, som løfter dem fram ved hjelp av kjærlighet og nettverk og overskudd til livet. Andre er sine foreldres foreldre, bruker tida på å overleve, på å klare seg gjennom dagen og sikre at foreldrene gjør det samme.

Det er forskjell på folk. Forskjell på barn. Og forskjellene, de starter allerede mens barnet vokser i mammas mage. Noen ganger starter kampen for overlevelse allerede der, i magen til en mamma som selv har nok med å overleve i et samliv med en voldelig mann. En mamma som får flashbacks tilbake til den tida hun ble misbrukt som lita jente for så å bli voldtatt som tenåring og voksen kvinne. En mamma som døyver smerten ved hjelp av piller, alkohol og ulike narkotiske stoffer. Som sliter med å komme seg opp av senga, mens mammaidealet er at hun burde trene, spise sunt og være lykkelige alle sine gravide dager, og helst litt til.

Vi er et land med små forskjeller mellom folk. Nei! Min påstand er at Norge er et sorteringssamfunn som lar familier seile sin egen sjø fordi vi ikke innser hvor stor forskjell det er på folk. Som kutter i ordninger som vi bygde opp den gangen alle visste at Norge var et klassesamfunn, og vi sa at jo, det er viktig å hjelpe familiene, spesielt de familiene som ikke klarer seg selv. Enslige mødre, for eksempel. I Norge 2015 kutter kommuner i hjemmebesøk og helsestasjonstilbud, selv om vi burde vite bedre.

I boka mi, Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter (2015), skriver jeg om nyere hjerneforskning, den som viser at de første leveårene er helt avgjørende for oss. Vi vet det jo! Men kunnskapen har ikke gått ordentlig inn i fag og politikk. Gapet mellom hva vi vet og hva vi gjør har kanskje aldri vært større, selv om mange mennesker der ute gjør en fantastisk innsats. Sannheten er likevel at det viktigste arbeidet er overlatt til ildsjeler. Ildsjel – og kvinnfolkarbeid.

”We’re changing the world, one baby at the time!” Det er juni 2013 og jeg er i London for å lære om storsatsingen The Nurse Family Partnership Program, et hjemmebesøksprogram for unge, ofte enslige, mødre. Sykepleieren ser bort på mylderet av mennesker på venterommet. Mødre, barn, noen fedre. De pludrer i vei, stolte de også. «A magic window time», sier hun videre. Vinduet er vidåpent nå, det finnes nesten ikke et nei fra foreldre som blir spurt om å delta i programmet hvor ”engasjement, ikke utredninger, er fokus”. Forholdet – relasjonen – er holdt høyere enn alt annet.

Vi vil at du skal lykkes. Vi vil at du skal bli en god mor.   Oppskriften er for så vidt enkel: 64 hjemmebesøk fra svangerskapet av og til barnet er fylt to år. Dedikerte helsearbeidere, plukket ut av kvinnene selv fordi de er spesielt egnet for oppgaven. Det handler om tro, håp og kjærlighet – om tillit og høy kompetanse i skjønn forening. Alltid med barnets beste for øyet. «Jeg trodde ikke jeg kunne bli en god mamma, for jeg hadde aldri møtt en», forklarer en ung mor. Og jeg, i stolen ved siden av, lent over et lite nurk i rosa trøye, må bare gråte litt. Programmet viser ikke bare ”reduksjon av fysisk mishandling og stressende livshendelser i småbarnsfamilien. Longitudinelle studier dokumenterer også forebygging av senere utvikling av rusmisbruk, psykiske vansker og kriminalitet i ungdomsalder,( 1) samt fullføring av utdanning og  deltakelse i arbeidslivet hos mødrene.”(2)

“You have to do this in Norway”, insisterer den unge moren ved siden av meg på helsestasjonen, og forklarer hvorfor. ”I didn’t think I could be a good mother. Now I do. I do believe it. For the first time in my life, I do believe it!” Jeg gjorde som hun sa, jeg tok det med meg hjem til Norge. Programmet oversettes nå til norske forhold. Mitt håp er at det kan sette fart i en ny trend. En trend der vi gjenoppdager magien i de gode relasjonene, og på nytt forstår at vi ikke kan overlate familiene til seg selv i den perioden man er som mest sårbar. At barnevern er mer enn en tjeneste, at det handler om samfunnsverdier og menneskesyn – om å bry seg så mye at vi setter arbeidet i system. Fordi alle barn har rett til en god barndom. Og fordi vi vet nok, mer enn nok, til å gjøre hva vi kan for at hvert eneste lille nurk skal få en. Dessuten handler det om å forandre verden – one baby at the time. Mens vinduet er åpent og alle fortsatt vil.  

[1] Donelan-McCall, Eckenrode, & Olds, 2009; Eckenrode et al., 2010; Izzo et al., 2005; Olds, 2006. [2] Goodman, 2006.

Inga Marte Thorkildsen er tidligere barne-og familieminister, nå forfatter og spesialrådgiver i Barns Beste og i Forandringsfabrikken.