«Alle som jobber her har gode holdninger og verdier» sa avdelingslederen til meg. Hun hørtes nesten litt snurt ut over at jeg kunne spørre om noe så uhørt. At en brukermedvirker kunne finne på og spørre om holdningene og verdiene til hennes ansatte kom nok noe overraskende.

Opptakten til mitt spørsmål var at jeg hadde hørt flere ansatte som valgte å jobbe på akkurat denne avdelingen fordi arbeidsmiljøet var så godt. Det var altså ikke et brennende engasjement for rusmisbrukere som gjorde at man valgte å jobbe der, men derimot at man hadde så hyggelige kollegaer.

Jeg ønsker at vi skal snakke mer om holdninger og verdier som preger helsepersonells valg av arbeidsplass og utøvelse av fag. Jobber du med gamle fordi det er den eneste jobben du får, fordi det er nært hjemmet ditt, eller fordi du brenner for eldreomsorg? Jobber du med rus fordi det er bekvemt, gir deg god lønn, eller fordi du virkelig brenner for denne brukergruppen?

Sist uke var det en fagdag om recovery på Oslo Universitetssykehus, og en fagperson sa det så treffende; «Vi må snakke mer om holdninger i russektoren, husk at en drittsekk som har lært seg en god samtaleteknikk fremdeles har de samme holdningene. Vedkommende blir bare en enda mer utspekulert drittsekk».

Holdninger og verdier kan gi utslag på mange måter i russektoren. En plakat på en vegg kan si mye om verdiene som preger et system, og dette kan kanskje understøttes av følgende beskjed som møtte brukerne sist uke på en DPS avdeling på Vestlandet;

DET ER STRENGT FORBUDT OG GÅ SNARVEIER –RUNDT HUSET ELLER OVER BAKKER. Dette kan resultere i at utleveringsordningen blir revurdert.

Hva om man utenfor apoteket henger opp en lapp hvor det står at «hvis du feilparkerer bilen må vi revurdere utleveringen av hjertemedisinen din»? Eller om vi sier at om du går over plenen utenfor fastlegekontoret så må vi revurdere Marevan-målingene dine?

Det må sies at selv om denne lappen er undertegnet «Klinikkdirektør» uttaler denne at han ikke kjenner til lappen. Uansett om lappen er hengt opp av Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker; det spesielle er at det er en bruker som reagere på denne lappen, ikke ansatte som jobber der. Hvorfor reagerer ikke de ansatte? Er evnen til etisk refleksjon over egen praksis fraværende, eller er systemet laget slik at man bare tilpasser seg og godtar?

Filosofen Søren Kierkegaard skrev for 167 år siden diktet «Hjelpekunsten» som starter slik: «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der»

Jeg tror at en god måte å utfordre holdninger og verdier er å være sammen med pasientene over tid. I fjor utfordret jeg en behandlingsinstitusjon til å innføre «pasientdager», hvor man som ansatt leverte fra seg nøklene når man kom på jobb og måtte tilbringe hele dagen i miljøet sammen med pasientene. Jeg ville at ansatte skulle føle på hvordan det oppleves å stå utenfor døren til vaktrommet og få beskjed om at det ikke er tid til aktiviteter, butikktur, eller samtale. Som pasient er man ofte prisgitt personalets prioriteringer, og personalet bør ha innsikt i hvordan dette føles. Dette fikk man ikke til, og forklaringen var at det ble for komplisert og ressurskrevende. Det er altså for ressurskrevende og være sammen med pasientene en hel dag. Har vi lagd et behandlingssystem der fagfolk har satt egne behov for møter, fagutvikling, rapportering og dokumentasjon i sentrum og pasientens behov blir underordnet systemets behov?

Jeg velger å avslutte dagens blogg med det norske diktet «Du ska itte trø i graset» av Einar Skjæraasen. Kanskje minner både dette og Kierkegaard oss om at etikk, holdninger og verdier er noe tidløst som må jobbes med kontinuerlig:

«Du ska itte trø i graset»

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og ei mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal ikke røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
skal bli kvitring over eng.

Du skal itte sette snuru
når du sir et hara-spor.
Du skal sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen 1954