Forskning viser også dette og overskriften er lånt fra en kjent forsker og lege som heter Anna Lena Kirkengen.

Det å være pårørende er ingen diagnose, og det er begrunnelsen for at pårørende ikke er med i forslaget til ny prioriteringsveileder for spesialisert rusbehandling som det har vært en del oppmerksomhet rundt den siste tiden.Joda, jeg skal si meg enig i at pårørende ikke er en diagnose i seg selv. Men konsekvensene av å vokse opp med rus i nær relasjon har for mange bidratt til at behandling i spesialisttjenesten er en nødvendighet for å få livet til å fungere og for å klare å tilpasse seg.

Det å vokse opp med rus i nær relasjon kvalifiserer ikke alltid til en diagnose, men det i seg selv utelukker ikke at skadene en er påført setter dype spor. Dype spor som det kreves god hjelp og kompetanse på området for å bleke.Når ett barn vokser opp med rus og det som følger med, blir svik, skuffelse, utrygghet, usikkerhet og uforutsigbarhet en stor del av livet. Dette setter spor, som for mange følger dem inn i voksen alder.

 

Å forstå tankene og følelsene sine blir vanskelig når en aldri i barndommen fikk utløp for dette. Å stole på noen og bygge relasjoner blir vanskelig, når en i det meste av oppveksten er blitt sviktet og ikke sett.

 

Jeg har selv på grunn av en barndom med rus og omsorgssvikt gått i traumeterapi etterfulgt av stabiliseringsterapi.  En sentral person som dukket opp i terapien er «den lille piken» i meg. Det er rett og slett meg som ikke har fått utvikle meg på lik linje som ett barn som vokser opp i trygge omgivelser. Denne lille piken bor et sted langt inne i meg, og hun viser seg tydeligst i mine mest sårbare situasjoner.  Da er det ikke lett å være voksen, når følelser og reaksjoner blir på nivå med en 10 åring.

 

Joda, vi som er pårørende skal vist fortsatt ha rett på behandling, men kun innen psykisk helsevern i følge kriteriene som ligger der.  Flott det, psykisk helsevern gir også god behandling på mange felt. Men Borgestadklinikken og andre rusklinikker har årelang erfaring og kompetanse for pårørende innen rus. Skal denne kompetansen nå bare kastes bort? Å erstattes inn i ett system der det allerede er store nedskjæringer og ventelister.  Ett system som allerede strever med å gi behandling til alle som trenger det.

 

Barn som vokser opp med rus i nær relasjon var ikke noe som kun skjedde på 60-70 0g 80 tallet. Også i dag er det mange barn som blir påført tilknytningsskader fordi mamma, pappa eller begge ruser seg.Det tar ikke bare tid å lege slike sår, det krever god kunnskap om hvordan ett menneske med disse sårene skal få muligheten til å gripe livet med de utfordringer som er.

 

Ikke ta fra oss denne kompetansen, det er denne som er med på å gi oss mulighetene for et bedre liv!

 

Monika Landsverk er erfaringskonsulent i  organisasjonen Barn av rusmisbrukere, og fylkeskontakt i Telemark