Vi er opptatt av å se og behandle hele mennesket. Samtidig har jeg lært at det å sortere opplevelser, faktiske ting og andre personer inn i ulike mønster er noe vi automatisk gjør, for å få oversikt. Erfaringen har også lært meg det at selv om jeg skal behandle alle individuelt er det en del situasjoner og egenskaper som er gjenkjennbare, og som gjør at det kan være nyttig å hente frem kunnskap fra tidligere lignende saker.

Jeg har en datter som samler på ting og tang, og som ser nytte i det meste. Det jeg stadig opplever er at vi prøver å rydde rommet og da forsøker vi å lage systemer. Vi lager bokser og kasser der det som hører sammen skal ligge. Problemet er at vi alltid finner noe som ikke passer inn i de boksene og systemene vi har laget. Vi kan da tenke at dette velter hele systemet og at vi må begynne helt på nytt, eller vi kan finne nye esker og bokser å putte det i. Utfordringen blir etter hvert at det blir for mange bokser, og dermed mister vi jo oversikten igjen. Vi ender som regel med en boks for det som blir til overs, og det kan ofte være den mest frigjørende boksen i hele systemet.

Gjennom min jobberfaring opplever jeg at vi under utredningen «rydder» på motsatt måte. Vi begynner gjerne med en stor boks der det ligger litt av hvert. Når vi så dykker ned i boksen, kan vi trekke opp utrolig mye forskjellig. Dette kan ha vært skjult lenge og personene kan ha glemt at de var der, eller de har ikke hatt lyst til å vise det frem. Mye av det vi finner er felles for mange, men det er også mye som bare den ene har i sin boks. En viktig del av utredningen er å se på hvordan de forskjellige faktorene vi finner henger sammen og påvirker hverandre. Det er mye som sammen blir bra, men det er også mange faktorer som sammen kan bli en katastrofe, eller rett og slett for mye å takle.

Vår tidligere erfaring med lignende situasjoner vil kunne hjelpe oss å sortere. Hva må vi ta tak i først og hva er det ikke mulig å gjøre noe med nå. Jeg tenker det blir et samspill mellom det å bruke vår kunnskap om lignende saker, til å finne løsninger som er individuelle. Det blir som et puslespill der det er flere mulige brikker å bruke på hver plass, så kan vi forsøke å finne den som gir det beste bildet, nettopp for denne ene personen.

Selv om jeg vet alt dette, synes jeg likevel det er vanskelig å forholde meg til hvor sammensatte vi mennesker er. Jeg synes det er forholdsvis lett å forstå at vi har mange ulike roller, men helhet er noe mer. Vi kan være meget dyktige i noe og kjempedårlig i noe annet. En av utfordringene tror jeg ligger i det at vi liker å karakterisere hele personer. Det er enklere for oss å plassere andre i en bås, vi liker gjerne å bli plassert i noen  båser selv også. Jeg liker f.eks når noen oppfatter meg som en person som får til mye.  Samtidig vet jeg at jeg i andre sammenhenger kan bli plassert i båsen for helt håpløs, der trives jeg ikke.

Vi på utredningsenheten er så heldige at vi får se mange av pasientenes gode sider. Når rammene blir trygge og rusen kommer ut av kroppen endres personligheten.  Pasienten får mulighet til å vise den personen han/hun ønsker å være, men som konteksten på utsiden av institusjonen ikke tillater. Vi får møte pasienter som finner tilbake til sine gode sider. Det kan være vanskelig å kople denne hyggelige, kanskje litt sårbare pasienten, sammen med den hardbarkede kyniske kriminelle som vi også vet at finnes der.

Vi er opptatt av å se og behandle hele mennesket. Det går igjen på mange områder i samfunnet. Men hvordan kan vi klare det når vi har så mange sider og de varierer så ut fra hvilken kontekst vi er i. Jeg tror vi må fortsette å bruke båser samtidig som vi tenker individuelt. Båsene er nyttige for å skaffe oversikt, men vi må passe på at vi bruker dem som et verktøy og ikke som en sannhet. . For å kunne beskrive og forstå hele personen det tas hensyn til alle båsene, og det er summen av dem som skaper helheten og individualiteten.

Nina Bråthen Goa er sosionom og behandler ved Borgestadklinikkens Utredningsenhet