Hvis ikke helsesøster kan spørre meg om jeg blir utsatt for vold så passer hun ikke i jobben! Det sier en gravid kvinne jeg nylig snakket med. Hun er innlagt i institusjon pga rusproblemer.

Jeg har nylig  hatt samtaler med en gruppe gravide med rusproblemer. De er alle  innlagt i  institusjon for å få hjelp til å bli en rusfri mamma. I denne bloggen vil jeg dele noen av deres refleksjoner omkring de profesjonelle hjelpernes rolle. Kvinnene har fått fiktive navn for å ivareta personvernet.

Det var Kristine som så tydelig sa hva hun mente om helsesøsters rolle i samtaler om et vanskelig tema, som vold. Det var bare et par uker til hun skulle føde. Jeg hadde akkurat vært på besøk i en kommune der helsesøstrene hadde bestemt at de ikke ville spørre rutinemessig om noen ble utsatt for vold i nære relasjoner. Mange helsesøstre synes det er vanskelig å spørre om dette og andre sårbare tema. Men noen definerer det slik at det ikke er deres ansvar. En helsesøster sa det slik: «Vi kan ikke bare ta opp alt som er vondt og leit, rus og vold for eksempel. Vi må fokusere gleden over det nye barnet. «
Jeg tenkte det var lurt å drøfte denne problemstillingen med de gravide som snart skulle ut og samarbeide med helsesøster. Vi vet at de som har vanket i rusmiljø oftere er utsatt for vold og andre krenkelser.

Vi var syv kvinner rundt bordet denne dagen. Kristines reaksjon var spontan:
Kan ikke helsesøster spørre om det hender at jeg er redd i eget hjem? Da må hun slutte i jobben sin. Er det ikke ungen det handler om? Hun må jo spørre slik at de kan hjelpe ungen.
Det var stor enighet rundt bordet om dette.

Men hvordan kan helsesøster så gjøre dette på en god måte, spør jeg.
Vibeke hadde en god erfaring. Hun hadde vært hos jordmor som var ansatt i kommunen. Hun fortalte: – Jeg var heldig. Jeg kom til ei veldig fin jordmor. Hun behandlet meg med respekt. Det var noe med henne. Jeg merket det med en gang. Hun ville hjelpe meg. Hun ville meg vel. Derfor var det greit at hun spurte også om jeg av og til kunne være redd i eget hjem. Jeg merket også at hun hadde erfaring. Hun hadde snakket med andre om dette. Det var så trygt. Jeg fortalte ikke alt som var vanskelig første gang jeg traff henne. Men det gav trygghet at hun turde å spørre også om de tingene jeg selv syntes var vanskelig å ta opp.

Marthe ville gi følgende råd til jordmødre og helsesøstre: – Ikke legg ordene i munnen på oss. Ikke si: Du drikker vel ikke alkohol nå,  eller – samboeren din er vel grei med deg nå som du er gravid. Da er det så vanskelig å fortelle.

Vibeke ville gi dette rådet: – Vær ærlig. Jordmor jeg kom til snakket bare om alkoholen. Jeg fikk på en måte inntrykk av at de andre stoffene ikke var så farlig for ungen. Hvis jeg ikke hadde blitt innlagt hadde jeg nok ruset meg videre på amfetamin , for hun sa at det var ikke så farlig som alkohol. Og ikke bare se på fasaden. Du kan ikke se på folk om de blir utsatt for vold eller om de strever med å ikke bruke rus, for å dempe angst for eksempel. De som har en fin fasade trenger også hjelp.

Så dette var rådet til landets leger, jordmødre og helsesøstre fra disse kvinnene rundt bordet:

Spør alle om også det som kan være vanskelig.  men spør på en respektfull måte så vi forstår at du vil hjelpe.