«Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene», dette ifølge Ibsens Doktor Stockmann. Jeg har tenkt ganske mye på det etter at jeg så Ibsens «En folkefiende» for noen uker siden. Stykket er fra 1882, og er på mange måter like aktuelt i dag. Kanskje enda mer aktuelt i en stadig mer individualisert verden? Akkurat det får være en annen og andres diskusjon. Men er det sant? Er den sterkeste den som tør å stå alene? Mitt svar er et rungende nei!!

Ja, vi trenger nytenkning, nysgjerrighet og kreativitet. Ja, vi trenger folk som tør å gå skrittet lengre, som tør å utfordre og kreve. Som tør å være annerledes. Vi mennesker har en tendens til å tenke i flokk, og uten annerledestenkere ville verden blitt et kjedelig sted.

Men i den grad styrke handler om evne til å få noe gjort og kraft til å sette ideer ut i livet, kan knapt noen hevde at det er best å stå alene. Det er forskjell på å ha mot og være dum. Fellesnevneren for alle som har oppnådd resultater, er at de har fått folk med seg, at de har klart å overbevise og mobilisere de mange. For er man lenge alene, utretter man lite. Og omvendt – klarer man å få med seg andre, kan alt skje.

Det er de færreste, om noen, som kjenner seg sterkest alene. Det er min påstand.

Uten sammenligning for øvrig – når det kommer til det personlige plan er det mange som holder de vanskelige sidene i livet for seg selv. Noen tenker kanskje som Stockmann at de er sterkest alene, at man må ordne opp selv og bare vise frem sitt vellykkede ytre til andre. Noen er så fylt av skyld og skam at de ikke makter å dele. Felles er som oftest frykten for å bli veid og funnet for lett, å ikke bli akseptert.

Delt smerte er halvert smerte sies det. Og det er det faktisk. Har ikke du og kjent på hvor godt det er endelig å ha fortalt noe du har gruet deg til å fortelle? Hvor godt det er å dele vanskelige ting med andre, og få støtte, hjelp, om så bare et smil og en klem? At andres reaksjoner er positive, at en får støtte, bekreftelse, forståelse og aksept? For det er ofte sånn.

Tenk på deg selv: ville du reagert negativt dersom noen hadde fortalt deg sin «hemmelighet»? Neppe. For de fleste av oss har jo slike «hemmeligheter»; sider ved oss selv vi kanskje ikke er like stolte av alltid, følelser som er vanskelige å håndtere. Vi kan kjenne oss selv igjen.

Mange som strever med et rusmiddelproblem har nettopp det som sin store hemmelighet i livet. For er det noe som er vanskelig å snakke om så er det det å ha et problematisk forhold til rus. Det er vanskelig av grunner nevnt over. Det er vanskelig fordi alkohol har en så stor og viktig rolle i det sosiale livet i dagens samfunn. Det er vanskelig fordi så mange bruker det. Det er vanskelig fordi mange blander person og problem.

Tilbake til Ibsen og Doktor Stockmann. Merkelig nok har utsagnet om styrken i det å stå alene fått en nærmest mytisk karakter. De ensomme appellerer tydeligvis til noe i oss. Jeg har nettopp lest Lars Kittilsens bok «Hei, jeg heter Lars… En alkoholikers dobbeltliv». Han deler av sine erfaringer, og det gjør vondt å lese hans beskrivelser. Det er et ensomt liv som misbruker. En er alene ja, men definitivt ikke sterk. Lars skriver for å gjøre noe med tabuene. Vi trenger mer åpenhet og mindre stigmatisering. Ved å snakke om disse tabutemaene litt oftere, kan vi bidra til å gjøre Norge til et bedre sted å leve for mange. Skal vi sette i gang?

Alene kan man være både modig og velformulert, nytenkende og frittalende. Men alenelivet er ensomt og strevsomt, og alene er man definitivt ikke sterkest. Det er sammen vi er sterke!