Bakgrunnen er en mors kronikk i Aftenposten for noen dager siden. En mor som kjemper for bedre hjelp til sin rusavhengige datter. Det hun skrev gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg vil gjerne belyse noen av perspektivene hun løfter fram i denne bloggen.

Jeg leser i kronikken en fortvilelse som bare en mamma/pappa kan ha for sitt barn. Hun beskriver hvordan det er å være pårørende til barn og ungdom som blir kasteballer i et system der ikke lovverket og tjenestene henger sammen, hun beskriver hvor maktesløse pårørende kan føle seg i det som oppleves som ekspertenes helsetjeneste. Dette står jo i skarp kontrast til Helseministerens visjon om å skape pasientenes helsetjeneste. Denne mammaen rører ved noe grunnleggende i rus og psykisk helse problematikken.

Hun ønsker av alle ting mer tvang, eller er det slik at hun ønsker rett tiltak for en datter i krise?

Å snakke positivt om tvangsbruk er absolutt ikke politisk «korrekt» for en brukerrepresentant. Men hadde jeg hatt en datter eller sønn som hadde rust seg massivt fra ung alder og hadde en destruktiv suicidal adferd ville jeg forventet at hjelpeapparatet brukte tvang.
Jeg tror ikke denne mammaen ønsker mer tvang, men hun er opptatt av at datteren skal overleve, hun ønsker et bedre lovverk og gode rammer slik at man kan holde på brukeren uten å bruke mer tvang enn nødvendig.

Jeg er en brukerrepresentant, vi skal representere dagens brukere og pårørende. For å kunne gjøre en god jobb trenger vi som brukerrepresentanter historiene til mennesker som møter systemet, vi skal løfte opp de gode historiene, men vi skal også peke på det som ikke virker. Slik som denne historien.

Som brukerrepresentant er jeg opptatt av at vi skal få tvangsbruk ned, vi skal lage tiltak og rammer rundt brukeren som gjør at tvangsbruk holdes på et minimalt nivå. I det perfekte samfunn skal det ikke være tvangsbruk.
Men jeg vet om flere brukere fra rusfeltet som sier at de ikke hadde levd i dag om det ikke var for tvangsinnleggelsen. De trengte det rommet som tvangsinnleggelsen gav, derfor er budskapet mitt;
Jeg ønsker meg absolutt ikke mer tvang, jeg ønsker meg rett tvang!

Rett tvang inkludere rammer og personal som er tilpasset pasientens behov og ikke systemets behov. Vi har i dag et lovverk som gir anledning til massiv tvangsbruk i psykiatrien, man kan belte-legge, tvangsmedisinere, ta fra telefon, skjerme over flere år om dette er nødvendig for liv og helse. Dette er tiltak vi kan ta i bruk for eksempel overfor den maniske pasienten som er til fare for seg selv eller andre.

Personlig synes jeg det er et paradoks at vi tvangsinnlegger og tvangsmedisinerer den pensjonerte maniske pasienten. Mens vi lar ungdommen uten grenser med en suicidal adferd ødelegge seg selv.
Kan det være slik at man mye oftere må vurdere bruk av frivillig tvang for unge ? Frivillig tvang er når ungdommen selv ønsker behandling, men gir institusjonen lov til å låse døra og holde tilbake når impulsene om rus kommer.

Er tvangsbruk det største overgrepet vi kan begå mot rusavhengige ungdommer eller kan det være slik at det største overgrepet er å la et ungt menneske seile sin egen sjø mens vi diskuterer etikk og autonomi? Trenger vi i rusfeltet en god diskusjon om når det er rett og bruke tvang, og under hvilke rammer denne tvangen skal skje?