Det jobber vi med her på utredningsenheten. MI (Motiverende Intervju) er en metode som er mye benyttet hos oss på Borgestadklinikken. Det er en god metode for å drive endringsarbeid. I en ledig stund tok jeg frem en bok og leste litt om diskrepans, og da kom det opp noen refleksjoner i hodet mitt. Diskrepans er en observert forskjell mellom to saker, vi bruker det ofte i situasjoner der det er forskjell på liv og lære. I samarbeid med pasienter kan vi bruke det til å se på hva slags liv de lever og hva slags liv de ønsker å leve.

Jeg jobber på en utredningsenhet. Vårt oppdrag er kort sagt å finne styrker og svakheter hos pasienter, slik at det kan være til hjelp fremover i livet deres. Målet er jo, også her, å finne ut hvordan pasienten fungerer og hvilke krav og forventninger som blir stilt fra omverdenen. Vi finner av og til at det er stilt krav og forventinger som ligger langt over det pasienten hadde mulighet til å klare, og andre ganger kan de være undervurdert. Så vi finner mye diskrepans i hvordan ting er gjort og hvordan det burde vært gjort.

Så tilbake til disse refleksjonene mine da, og diskrepans. En del av jobben vår er å finne ut hva pasienter fikser på egenhånd og hva de må ha hjelp til. Vi skal jo også finne ut hva de ikke evner å få til og hva de kan klare med rett opplæring og støtte. Her blir det en utfordring for oss overfor samarbeidspartnere og andre i hjelpeapparatet.

Hvis vi tar tannlege som et eksempel. Mange av våre pasienter har dårlig tannhelse. I aktiv rus er ikke tannstell det man driver mest med. Noe av det første som skjer når pasientene kommer inn til avgiftning og videre til oss er at de får fokus på tennene. Det begynner rett og slett å gjøre vondt. Siden vi driver utredning, ville dette vært en super anledning til å finne ut hva det er som gjør at pasientene ikke har gått til tannlegen tidligere. Noen har tannlegeskrekk, noen har dårlige opplevelser, noen klarer aldri å holde avtaler, noen har vært for ruset og ustabile, noen får ikke post, noen har ikke råd osv, osv. Vi som klinikk er avhengig av et godt samarbeid med tannlegen. Derfor tar miljøpersonalet ansvar for at pasientene kommer seg til tannlegen. Vi passer på timeavtalen og vi kjører og henter. Dette gjør vi jo først og fremst for at pasientene skal få hjelp til å fikse tennene sine. Men vi gjør det også for å opprettholde et godt forhold til tannlegen, det er ikke populært å ikke benytte oppsatte timer.

Jeg har ikke noe problem med å forstå tannlegen. De er avhengig av at folk kommer til timen og de har ventelister, ubenyttede timer blir et tap for dem. Men vi, som utredningsenhet, mister mye kunnskap i dette. Tenk om vi kunne hatt et samarbeid med tannlegen, som gikk på at pasienten fikk mulighet til å prøve selv. Vi ville funnet ut så mye og det kunne vi dratt nytte av i videre arbeid med og for pasienten. Hvis det f.eks viser seg at det å holde avtaler er vanskelig for pasienten, så må jo neste ledd være å forsøke å finne hjelpemidler som kan hjelpe pasienten til nettopp det.

For å leve et rusfritt liv er det så mange «småting» som må innlæres på nytt eller læres fra bunnen av. Vi i hjelpeapparatet har ikke tid til å vente på dette, for vi har ikke tid til å gi pasientene tid til å prøve selv. Alle innleggelser er tidsbegrenset og dermed blir vi opptatt av at tiden går og at vi må få gjennomført ting. Vi tar telefonen for da vet vi det blir gjort. Vi avtaler møter og vi setter opp saksliste, ofte fordi vi er opptatt av at andre skal ta oss seriøst. Vi tar ansvar for at pasientene kommer seg dit de skal til tiden. Slik holder vi på og dekker over de hullene som pasientene har, og alt er gjort i beste mening. Vi ønsker at de skal få det til, men glemmer å se på hvordan de skal klare det uten oss. De skal leve livene sine lenge etter at vi er ute av bildet, og av og til sender vi dem ut i verden, med like lite praktisk kunnskap som de hadde da de kom inn.

Det blir en diskrepans mellom hvordan vi må arbeide for at hjelpeapparatet skal fungere og hvordan vi skal kunne hjelpe pasientene til å kunne benytte seg av hjelpeapparatet på en god måte.

Nina Bråthen Goa er behandler ved Borgestadklinikkens Utredningsenhet