Dette er ordene til ei jente på 12 år. Jenta hadde bodd i flere ulike fosterhjem etter å ha levd med rusavhengige foreldre de første 10 årene av livet sitt. Hun hadde allerede opplevd svært mange vanskelige hendelser, og levd i en veldig utrygg hverdag. Hun fortalte også denne historien fra da hun var 7-8 år: «Jeg visste at faren min pleide å slå mamma, så da han spurte meg om hun hadde vært med en annen mann, så svarte jeg: ja, det har hun, selv om det ikke var sant. Jeg hadde lært meg at pappa måtte få slått fra seg før det kunne bli rolig hjemme, så jeg sørget bare for at det skjedde fortere.» Denne episoden fortalte hun om for å få meg som traff henne mange år senere til å forstå hvor skadet hun var blitt av oppveksten sin.

I løpet av ungdomstida, kom jenta i opposisjon til sine omsorgspersoner, og begynte å henge med feil folk. Hun fortalte hvordan hun kjente seg hjemme i rusmiljøet. Det var det eneste miljøet der hun følte at hun ble akseptert og hørte til. Hun begynte å eksperimentere med rusmidler og datt snart ut av skolen. Etterhvert ble hun totalt avhengig av rusmidlene og levde et meget tøft liv.Da jeg kom i kontakt med henne, var hun i starten av 20-årene og hadde fått et lite barn. Barnevernet hadde fått henne til å legge seg inn til behandling på en rusklinikk, hvis hun skulle ha noe håp om å kunne klare å være en god mor for barnet sitt og dermed beholde omsorgen for det.

Mamma uten rollemodeller

Denne unge moren har ikke en enestående historie. På familieenheten ved rusklinikken vår, er hun mer et eksempel på hvordan det ofte står til. Historien hennes viser likevel noe av hvilke utfordringer slike små mor-barn familier står overfor når de skrives ut av behandling, og skal prøve å stå på egne bein. I tillegg til å lære å holde seg borte fra rusmidler, må de også ha hjelp til å bearbeide traumatiske barndomserfaringer. Nyere traumeforskning har vist at de traumene som skjer tidlig i livet og varer over tid, er de vanskeligste å behandle og bli frisk fra. I tillegg skal mødrene lære seg til å bli tilstrekkelig gode mammaer, kanskje uten å ha hatt noen særlig gode rollemodeller i egen oppvekst. Videre må de bygge seg et sosialt nettverk bestående av edru venner og familie, og prøve å bli integrert i det samfunnet som de har levd helt på kanten av hittil.

Tilknytning og samspill

Det er lett å tenke seg at disse mødrene trenger støtte og oppfølging over mange år. De mangler erfaring med å leve rusfritt utenfor klinikken og trenger sosial støtte. Dessuten vil de ha behov for tett veiledning av gode rollemodeller for å lære å være en god mamma. Selv om vi tenker at disse mødrene har med seg skader fra barndommen, finnes det forskning som viser at både tilknytning/samspill og følelsesmessig fungering kan bli bedre ved hjelp av psykoterapi. Slik behandling må antakelig fortsette også etter at kvinnen er skrevet ut fra rusklinikken. Mødrene får god veiledning i hvordan å være gode foreldre det året de er inne på klinikken, men de fleste vil trenge ytterligere hjelp etter at de har kommet hjem. Flere av kvinnene pekte på nytten av refleksjon og veiledning basert på filmopptak av deres eget samspill med barnet og gruppetimer som dreide seg om tilknytning og å forstå barnets signaler. I tillegg må de lære hvordan et hjem skal drives, med både matlaging, rengjøring og økonomi, for dette er ferdigheter som mange ikke har lært godt nok fra oppveksten sin. Den aller største utfordringen for disse kvinnene, er allikevel det å skaffe seg et rusfritt sosialt nettverk og bli en respektert og integrert samfunnsdeltaker. Det kan være viktig å gi veiledning og praktisk hjelp til hvordan en skal delta på ulike sosiale arenaer for småbarnsfamilier, som for eksempel å delta i fritidsaktiviteter og skolearrangementer, eller å arrangere bursdagsselskap for barna sine. Det kan også være nyttig å gi oppmuntring til å delta i selvhjelpsgrupper slik som Anonyme Alkoholikere/Narkomane.

På kanten av samfunnet

Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan rusavhengige kvinner som har vokst opp i familier med store problemer blir preget av erfaringene sine. Å ha levd barneårene i en familie som befinner seg på kanten av samfunnet gir store utfordringer i seg selv, ikke bare de som er knyttet til egen rusavhengighet. Jeg håper denne forståelsen kan være nyttig for dere som jobber der ute i kommunene, og alle vi andre som kan komme til å treffe disse små familiene i hverdagen vår. Slik kan vi kanskje på hver vår måte bidra med å vise respekt og invitere inn til deltakelse på ulike sosiale arenaer.

Referanser:
Courtois & Ford 2009., Lieberman et al. 1991, Hafstad & Øvreeide 2004, Powell et al. 2009.