De siste månedene har jeg kikket på mange boligannonser, og stadig oftere oppdager jeg vinflasker og vinglass som sentrale elementer i prospektene. Ofte har leilighetsfotografen plassert den samme vinflaska i stua, på kjøkkenet og på soverommet.

Landets boligselgere går nye veier for å lokke folk til visning. Eiendomsmeglere og interiørkonsulenter har i lang tid bedt om at pynt og stash fjernes fra vegger og bord, og at nye og moderne møbler bør på plass før interesserte kjøpere skal kikke på drømmeleiligheten. Det bør helst være levende lys og fyr på peisen, men det er en ny trend at flotte vinglass og dyre viner skal settes fram for å skape følelsen av hjemmekos og hygge.

Jeg tror ikke det er så mange som har vinflaskene sine i stua slik boligprospektene gir inntrykk av, og de som eventuelt har vinflaska på soverommet pleier ikke å være så stolte av det. Det nye «vintrikset» virker derfor patetisk – akkurat som det gjør når det lukter hjemmebakt brød på visning.

Isolert sett er ikke vinfokuset til eiendomsmeglerne noe stort samfunnsproblem, men det er et etter min mening et skremmende symbol på den norske romantiseringen av alkohol – og det forteller mye om vårt forhold til vin. Eiendomsmeglerne er nemlig ikke alene om å normalisere og skape et inntrykk av at vin og øl skal være noe hverdagslig, som knyttes tett opp til kos, hygge og status.

Vi ser det i sosiale sammenhenger, vi ser det i arbeidslivet, og vi ser det i mediene. Innholdet i de fleste matbladene handler om vin og om hvilken vin som passer til de ulike matrettene. Avisenes fredags- og lørdagsutgaver preges av vintips og vinspalter, og på Facebook publiserer vi vakre bilder av vinglass og flasker når vi skal vise at vi skal slappe av. Alle likes-ene og kommentarene forsterker inntrykket av at « dette fortjener vi».

Vi liker å se på oss selv som kontinentale, men hvor mange franskmenn gjør det samme? Og hvor mange tyskere legger ut bilde av ølen sin når de sitter på en flyplass? Og kjenner du en italiener som må legge ut bilde av hvitvinsflaska hvis han dupper beina i havet eller sitter på en uterestaurant?

Denne massive romantiseringen bidrar til å ufarliggjøre alkohol, og den gjør det lettere å la seg friste. Jo mer vanlig det blir med vin og øl til alle anledninger, jo lavere blir terskelen for å ta seg noen glass, og jo vanskeligere blir det å stå imot.

De fleste takler omgangen med alkohol, men det er også mange som ikke gjør det. Jeg var én av dem som mistet kontrollen, og jeg vet romantiseringen på mange måter ble min bane og en del av min benektelse. Jeg så på alkohol som noe normalt, og til slutt drakk jeg til alle anledninger. Jeg lukket øynene når avhengigheten tok grep.

Jeg godtar at de fleste drikker, og jeg har ingen problemer med at andre koser seg med vin og øl. Jeg tror heller ikke på et samfunn uten alkohol. Men jeg skulle ønske at vi var litt mer bevisste, og at vi ikke alltid må plassere vinflaskene i sentrum når vi skal ha det koselig.

Den massive romantiseringen ekskluderer mange fra å delta i samfunnet, og den fører til at det blir vanskeligere å takke nei. Dessuten er den et hån mot dem som prøver å ta grep og en provokasjon mot dem som har opplevd alkoholismen på kroppen. Det er ikke alle som forbinder en vinflaske med kos og hygge. Det burde eiendomsmeglere, interiørkonsulenter og andre tenke over.

Lars Kittilsen er tidligere journalist og redaktør i avisa Varden. Han er nå påtroppende kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark. Det siste året har han fått mye oppmerksomhet etter at han åpent fortalte om sitt alkoholproblem. Hør Lars Kittilsen på vår konferanse om arbeidsliv og rus « Mitt Ansvar» i Larvik i mars!