Jeg jobber som samhandlingskonsulent ved utredningsenheten ved Borgestadklinikken. Ett av målene der er å gi råd og veiledning for å finne den beste behandlingsplassen for pasientene. Tidligere har jeg nok først og fremst hatt fokus på å finne en behandlingstype som ser grei ut og der ventelista ikke har vært for lang. Det har i mange tilfeller fungert meget godt, og i andre tilfeller har det vært helt skivebom. Fra arbeidet på utredningsenheten vet vi at flere faktorer er viktige i arbeidet med å finne rett behandling til den enkelte pasient. Vi må blant annet ta hensyn til: diagnoser, alder, type rusmisbruk, familiesituasjon, interesser, avstand, tidligere behandlingserfaring, poliklinikk, institusjon, behandlingsfilosofi, målsetning for behandling, mentaliseringsevne, størrelse på behandlingssted, aktiviteter, bosituasjon og arbeid. Dette skal jo også koples sammen med hva pasienten har lyst til å gjøre og hva pasienten tenker vil hjelpe.

Vi må tro på prosjektet

Vi vet at tro på prosjektet er den viktigste faktoren av alle. Vi har til nå forsøkt å ta hensyn til noen hovedfaktorer. Disse er:
– Pasientens egne ønsker. Vi prøver å få tak i hva slags behandling pasienten kan tenke seg. Uavhengig av hva som finnes. Vi begynner med en ønskeliste og så forsøker vi å finne den behandlingsmåten som oppfyller flest ønsker.
– Tidligere behandlingserfaring. Dette gir gode referanserammer for hva som har vært bra og ikke. Det gir også en god ramme for å finne ut hva pasientene har fått med seg, hva de har savnet og litt om hvilke faktorer som virket positivt og negativt inn.
– Funn under utredning. Her får vi en oversikt over hvilke forutsetninger pasientene har for å ha utbytte av behandlingen. Ved å koble sammen tidligere behandlingserfaring og funn under utredningen får vi svar på hvorfor ting ikke har gått så bra tidligere

Finne det som passer den enkelte

Mange pasienter opplever det som godt å få svar på hvorfor de ikke har fått det til. Det å se at «opplegget har vært feil for meg» er en god oppdagelse. Dersom vi i tillegg klarer å vise at vi ønsker å finne noe som passer «nettopp deg» så opplever jeg at mange får ekstra pågangsmot til å forsøke en gang til. Noe av det som oppleves som en personlig utfordring for meg er når pasientens ønsker krasjer med de funnene vi gjør i utredning. Det å være tøff nok til å si «jeg mener det ikke vil passe for deg, fordi du ikke har forutsetninger til å få noe ut av det» er ikke lett, men jeg øver og jeg har noen å lære av. Det er viktig å ikke sende pasienter ut til noe vi mener ikke vil funke, det fører som regel til nye tapssituasjoner.

Uforutsigbart å jobbe med mennesker

Til nå har det meste vært basert på faglig kunnskap. Andre har funnet ut hva som virker og ikke, og gitt oss metoder vi kan bruke. Så kommer denne flaksen inn. Det å jobbe med mennesker er uforutsigbart. Vi vet ikke hva som dukker opp rundt neste sving. Ofte ser vi ting i etterkant, som vi ikke så da avgjørelsen ble tatt. Vi ser at for hver bommert vi gjør, så lærer vi mer, men det er pasienten som bærer konsekvensene. Dette må vi leve med, men ikke miste motet av. Vi må også tørre å innrømme at vi bommet overfor pasienten.

Et godt grunnlag

Jeg mener at ved å gi en pasient opplevelsen av at vi virkelig har prøvd, la dem få oversikt over de faktorene vi har lagt vekt på og la dem føle at vi har tro på at de kan få det til, legger vi et godt grunnlag for videre mestring. Og det er en kombinasjon av faglig dyktighet, vitenskap og flaks.