Morgenmørket henger mot ruta på kontoret, det er desember og dagens første samtale. Jan har møtt trofast på poliklinikken i snart et år nå. Han får alltid første samtale for at han ikke skal måtte gå fra rørleggerjobben midt på dagen. Han er en betrodd medarbeider og sjefen kjenner til pengespillproblemet. Jan sier at han ikke har spilt siden han gikk til legen og ble henvist hit. Jans samboer, Vilde, har vært med til samtale to ganger, for at vi skulle kunne høre hvordan hun har opplevd Jans spilleproblem, hva det har gjort med henne og hva hun tenker de må gjøre sammen for å trygge økonomien.

Etter dette året nærmer Jans behandling seg slutten og Vilde er med for at vi skal få høre hvordan hun har det nå. Jan har ikke spillesug og har ikke hatt det på mange måneder. Han tenker ikke lenger på pengespill døgnet rundt. Han spiller ikke. Han sluttet da han ble henvist til Borgestadklinikken for et år siden. Han synes det er synd at jeg ikke direkte kan si at jeg tror ham på det.

Det er ikke det at jeg ikke tror ham. Jeg tar, som hans behandler, ikke stilling til det. Jeg kan ikke vite om han spiller eller ikke, men jeg har ingen grunn til å tro at han gjør det. Bortsett fra at jeg vet at han, som alvorlig pengespillavhengig, også har hatt problemer med at han har løyet om ubehagelige ting. Om han har spilt, hvor pengene har blitt av, om hvor mye han har tapt og vunnet. Om hvor mye han har lånt av hvem. Det har blitt en livsstil og en vane. Det blir fremdeles til at han pynter på det for å slippe unna diskusjoner. «Lyver han om små og ubetydelige ting, kan han vel lyve om store og alvorlige også » sier Vilde. Hun har det fremdeles ikke bra. Noe har gått i lås. Hun er lei seg og mistenksom. Hun er redd for at Jan spiller og merker det fort om han holder noe tilbake eller skjuler noe.

Jan vil gjerne bli trodd når han sier at han ikke spiller. Det er bare det at Vilde ikke kan ta sjansen på å stole fullt og helt på ham. Hun har blitt lurt før. Jan har ikke betalt husleie. Vilde har kontrollert, gravd fram sannheten ved nærgående spørring. Hun fortsetter å være mistenksom, spørre, grave og tvile på om svaret er sant. Hun kan, som jeg – behandleren- ikke vite.

Pårørendes frykt og mistenksomhet går ikke over fordi om den pengespillavhengige har gått et år i behandling og sier han ikke spiller lenger. Selv om husleia betales og økonomien har blitt bedre. Pårørendes mistenksomhet og frykt for å bli lurt varer i flere år. Den pengespillavhengiges livsstil med å lyve og skjule innsyn går heller ikke over selv om han ikke spiller. «Hvorfor blir han så lenge borte lørdag formiddag? Hvorfor skjermer han pc’en når jeg går forbi ham», spør Vilde. «Hva gjør han med de pengene han har ekstra?»

Vi kan ikke vite. Derfor blir det viktig for Jan og Vilde å ha gode avtaler om åpenhet og innsyn i økonomien. Slik at Vilde med egne øyne kan se inn- og utbetalinger på konto i nettbanken. Ikke noe til Betsson eller Unibet. Vilde må kunne spørre, men ikke mase støtt, når hun blir mistenksom og utrygg. Jan må svare selv om han kjenner seg provosert over ikke å bli stolt på. Den pengespillavhengige vet om han selv spiller, de rundt vet det ikke. De kan bare håpe. Det handler ikke om å stole på, men å tåle at framtida må vise om pengespillet er avsluttet. Det er en tøff situasjon for både Jan og Vilde. Derfor gjelder det også å ha konfliktfrie områder. Planlegge noe hyggelig. Glede seg til det- og gjøre det sammen. For det går også an i desembermørket.