Jeg var 7 år og hadde begynt på skolen. Turid i klassen hadde det nok ikke helt greit, men hva det var det forsto jeg ikke da. De voksne utvekslet blikk når den lille familien ble omtalt. Som et våkent barn var det lett å forstå at det var noe som ikke var helt slik det skulle være.
På skolen mandag morgen pleide læreren å spørre hva vi unger hadde gjort i helgen og ivrige unger rakk opp hånden og fortalte i vilden sky. Det gjorde også Turid. Hun fortalte at hun hadde fisket spekesild og lutefisk sammen med pappaen sin i helgen. Noe så dumt, tenkte jeg- hun lyver! Vi var mange elever som konfronterte henne med løgnen og hvor dum hun var.

Denne hendelsen bringer jeg med meg hjem til vårt eget middagsbord når mamma og pappa spør hvordan vi har hatt det på skolen. Jeg kan enda huske selve situasjonen der jeg sitter ved siden av min pappa: «Vet dere hva Turid sa i klassen i dag; hun sa at hun hadde vært og fisket lutefisk og spekesild sammen med pappaen sin i helgen, og det går jo ikke an, hun lyver og er jo helt dum, sånt må jo pappaer lage». Det ble en lang pause rundt bordet, jeg fikk ikke noe bekreftelse på at det var flott å vite hvordan både spekesild og lutefisk lages. Faren min snur seg rundt, tar meg i skuldrene slik at jeg må se direkte på han og svarte; « jenta mi, husk det du, at det går faktisk an å savne pappaen sin så mye at man både fisker spekesild og lutefisk på kaien sammen med han».
De ordene og pappas blikk etset seg inn i meg. Jeg glemmer aldri den isende kulden i magen. Jeg skammet meg, dypt og inderlig. Uten så mange ord og bare med medfølende øyne, ga faren min meg en skikkelig og kraftfull nesestyver som jeg aldri glemmer. Det var en sterk og svært ubehagelig følelse. Jeg hadde gjort noe alvorlig galt, og tråkket over grenser for hvordan jeg hadde lært at jeg skulle oppføre meg.

Skyldfølelsen og skamfølelsen brant seg fast som nært beslektede smertefulle følelser de er. Jeg husker at jeg tenkte at jeg hadde lyst til å synke under bordet; slå blikket ned og gjemme meg både overfor mine foreldre og ikke minst overfor meg selv.
Jeg forsto at jeg hadde gjort Turid veldig lei seg. Skyldfølelsen i meg resulterte i dårlig samvittighet og anger. Jeg hadde jo også krenket hennes vesen; kalt henne en løgner. Jeg bidro med å skamliggjøre henne.

Den kulturelle skamkoden forteller oss hva som er rett og galt, hva som er akseptabelt og uakseptabelt. Den retter seg både mot en selv og mot andre og markerer grenser mellom meg og den andre. Skam er helt nødvendig korrektiv og er i utgangspunktet ikke noe negativt. Dette er den sunne skammen. Den gjør oss til bedre mennesker. Den gir beskjed når egen atferd krenker eller sårer andre. Den sunne skammen beskytter liv.

Men det finnes også en skam som fornedrer og på alvorlige måter forstyrrer et menneskes forståelse av seg selv.
Rusmiddelproblemet er kalt skammens problematikk. Selve drivkraften i stigmatiseringen som omgir avhengighet er skam. Når et problem skam- belegges blir problemet hele personen. En rekke andre negative egenskapsbeskrivelser følger med. I et slikt perspektiv er det lett å få øye på hvorfor det å streve med et rusmiddelproblem innebærer både å skjule for omverden og å forsøke å skjule problematikken for seg selv.

«Faren din sto og pissa på plenen vår i går kveld; drita full; fortalte nabogutten en dag. Full av forakt i stemmen sin. Jeg frøs til is innvendig, jeg kunne ha dødd av skam og hyler bare tilbake at han bare er en drittunge som alltid lyver. Men jeg visste jo at det var sant, jeg så det jo selv»( Geir 12 år).
Denne skamløse atferden til far smitter urettvis over til den som er helt uskyldig. Skam på egne vegne kan man gjøre noe med; skam på vegne av andre blir bare avmakt. Skam smitter! Fra å skjemme seg selv ut, til å bli utskjemt.
«Jeg prøvde bare å beskytte pappa, ville ikke at nabogutten skulle tenke at pappa bare var en sånn der alkis; for det er han jo egentlig ikke; men hvordan kunne pappa bare gjøre noe sånt?»
Her forteller Geir meg hvor intenst viktig det er for han ikke å la andre uverdig- gjøre pappaen hans. Pappa er så mye mer enn bare sitt problem. Redselen for å bli behandlet med forakt fra andre aktiveres.

Min opplevelse av skam fra hendelsen da jeg var 7 år er brent fast i meg. Men det var en sunn skam- et nødvendig korrektiv.
Geirs opplevelse av skam blir til avmakt, redsel for andres avsky, redsel for å bli skjøvet bort og latterliggjort. Dette motiverer for hemmelighold og fortielse. Det kan bli vanskelig å være nær andre. Adskilthet og isolasjon kan bli resultatet.

Hvorfor snakker vi ikke mer om skam og hva det gjør med oss når vi vet at skam er en svær sentral medfødt følelse i oss mennesker? Henger det sammen med at det er vanskelig å identifisere skam både hos den som opplever skam og hos oss hjelpere? Er skam fortsatt tabu? Er det skammelig å snakke om skam og er det skammelig å skamme seg? La oss snakke om skam! Skammens kraft kan være en diger bremsekloss i en forandringsprosess.