Jeg kjente klumpen vokse i halsen, inntrykkene var rett og slett for sterke. Det som gjorde utslaget var noe så enkelt som et broderi på veggen med skriften «Hjem kjære hjem». Jeg måtte gå ut en liten tur. Resten av leiligheten var preget av inngrodd skitt, alle møblene var gamle og utslitte. Madrassen i sengen hadde plasttrekk, og rundt sengen var det en rand med skitt.

Boligen lå langt litt inne i skogen i en norsk småby. Han som bodde der var en alkoholiker i slutten av 50 årene. Han hadde nok en kognitiv svikt som preget han etter et langt liv utenfor de edrus rekker. Dagen etter varslet jeg kommunen som var ansvarlige for boligen, og jeg varslet noen som jobbet i et lavterskeltilbud i denne byen. Selv måtte jeg bare skjerme meg, det var noe med vedkommende som gjorde at jeg ikke ville være en god hjelper.

Hvorfor akkurat den episoden gikk så kraftig inn på meg skulle det ta mange år før jeg forstod fullt ut. Jeg hadde jo sett leiligheter som var mye verre, og jeg hadde sett brukere som var dårligere.

I dag bor jeg i Oslo, tidligere jobbet jeg nattevakter. På vei hjem fra jobb begynte jeg å legge merke til tre uteliggere som sov i et hjørne under en overgang. Innimellom måtte man se godt etter for å se at det var tre mennesker, så tett lå de. De hadde utbytte av hverandres kroppsvarme. For en utenforstående som meg så virket faktisk samholdet og felleskapet godt. Nå skal det sies at jeg skulle ønske vi hadde noe mer å tilby disse langveisfarende enn hard betong.

Hvorfor opprørte den episoden med han under tak med mat i kjøleskapet meg så mye mer enn synet av disse tre her i Oslo? Den eneste svaret jeg har er ensomheten han utstrålte, dette var ikke en person som hadde tilhold med andre. Dette var en ensom mann.

Kanskje var speilbildet av han gamle alkoholikeren litt for nært den virkeligheten jeg selv har vært i. Og utenforskapet mitt for nært hans utenforskap.

Som tidligere rusavhengig og brukermedvirker maser jeg på ettervern og inkludering. Den enkle grunnen til dette er at ensomhet og utenforskap er kanskje den sikreste veien for tilbakefall til rus. Ensomhet er for mange det vanskeligste å handtere.

Jeg husker enda Jon sine ord til meg, når jeg spurte han hvorfor han ble min gode hjelper; Du virket så innmari ensom Tommy. Og til og med i dag 10 år etter, sitter det langt inne å innrømme at man var ensom i mange år.

I år skal årets fagdag på Borgestadklinikken handle om selvhjelp. Vi brukere skal undervise fagpersoner i hva som skapte bedring i vårt liv. Og det å bli inkludert i et felleskap er for mange den beste medisinen for et bedre liv. Selvhjelp, brukerstyrte tiltak, lavterskel tiltak, er samfunnsøkonomiske tiltak som øker sjansen for at vi skal bli inkludert i det gode selskap igjen.