Hun var den magre, ustelte og sinte Tuva ved dette første møte. Hun var blitt tatt brått ut av et hjem i kaos, fra en samboer som var ruset og sint.

Seks uker senere var det en annen side Tuva viste i samtalene på kontoret mitt. Da hadde Fylkesnemnda fastslått at hun måtte innstille seg på å bli i avdelingen frem til fødsel. Rusen var trappet ned, andre følelser enn sinne kom gradvis til syne. Sorgen over å ha skadet Mina, hennes første barn, var det hun hadde behov for å snakke mye om. Mina, åtte år, som flyttet til fosterforeldre et år gammel. Lille Mina som ikke er som andre åtteåringer. Hun har flotte fosterforeldre og avlastningsforeldre. Hun har et eget opplegg i skolen. Hun er mye på sykehus, og hun er ensom blant jevnaldrende. Det er fastslått at hun ble påført store skader i svangerskapet fordi Tuva på den tiden hadde et meget alvorlig rusproblem. Hun hadde ikke mulighet til å ta kontroll over rusen. Den gangen var det ingen i hjelpeapparatet som tok ansvar heller.

Tuva forteller: «Samboeren min og jeg flyttet til en ny kommune da vi skjønte at vi var gravide. Vi ville så gjerne starte på nytt. Vi ville så gjerne bli gode foreldre. Jeg la alle kortene på bordet til både lege og jordmor. Jeg sa vi var rusmisbrukere. Vi ville ha hjelp. Jeg fikk mye ros. De roste meg fordi jeg var så åpen. Så fikk jeg timer til ruskontroll to ganger i uken. De roste meg fordi de så av prøvene at jeg ruste meg mindre. Ingen fulgte opp at jeg droppet mange av kontrollene. Ingen kontrollerte samboeren min. Ingen så det kaotiske hjemmet vi hadde. Ingen spurte om vi hadde penger til vogn – for eksempel. Det er dyrt å ruse seg. Ruskonsulenten så vi ingen ting til. Jeg vet ikke om den kommunen hadde noe sånt. Det måtte gå galt. Jeg må leve med den sorgen. Men hva med mine offentlige hjelpere. Har de lært noe? De ser jo ikke Mina. Hun bor i en annen kommune nå.»

Vi hadde et godt samarbeid med Tuva om hennes andre svangerskap. Hun fødte en sønn, Teodor, til termin. Han er to år nå, og så langt en kan vurdere til nå så er han et friskt barn. I andre svangerskap bodde Tuva i en kommune med gode rutiner og god oppfølging av gravide med spesielle behov. Dessverre så erfarer jeg altfor ofte det motsatte. Jeg foreleser jevnlig om dette tema. Når jeg stiller spørsmålet til helsearbeidere: «Hvem melder du fra til når du samarbeider med gravid som ruser seg» – så er det et fåtall som kan svare riktig på dette. Det er tatt inn i både Lov om helsepersonell og flere andre lover at helsepersonell og andre har plikt til å melde fra til helse- og omsorgstjenesten hvis de kjenner til gravid som ruser seg på en slik måte at barnet kan ta skade (Lov om helsepersonell §32). Denne plikten er uavhengig av taushetsplikt. Nå er det mye forvirring rundt om i kommunen hvem i helse- og omsorgstjenesten en skal melde til. Mange kommuner mangler rutiner, og i de kommunene der det er gode rutiner er det ofte ikke kjent blant aktuelt helsepersonell.

Tuvas sorg over å ha skadet eget barn er blandet med mye skamfølelse. Kanskje er det noen innenfor «det offentlige» som burde vært med og dele denne skamfølelsen.