Marit tenker på det hver dag. Hun mistet broren sin for litt siden. Hvorfor måtte han dø? Hun går nedover gaten i hjembyen og kjenner på savnet og sårheten. Da ser hun en bekjent komme mot henne, hvorpå vedkommende plutselig skrår over veien og forsvinner ut av synsfeltet hennes. Marit kjenner det i magen. Det er ikke første gangen folk forsvinner vekk når de ser henne. Det har vært mange meldinger og kondolanser på facebook. Men i det virkelige livet? Hun skulle så ønske de ville møte henne. Det aller verste er når folk bevisst viker unna. De behøver ikke si så mye. Bare ikke vik unna…

Kjenner du deg igjen? Har du opplevd at folk går omveier for å slippe å snakke med deg om noe som kan være ubehagelig? Eller kanskje er du en som har skrådd over gaten selv, fordi du ikke har funnet ord. Fordi møtet foran deg ville bli for vanskelig.

Møter med unge mennesker som forteller at de har vokst opp i et hjem med foreldre som har rusmiddelproblemer, er sterke historier å ta innover seg. Fortellingen om hvordan 8 – åringen måtte passe på lillebror. Hvordan de to krøp sammen under dyna nattestid, fordi voksne glemte tiden, glemte å lage kveldsmat og glemte at de hadde barn. Fortellinger fra barn som sier de ikke kunne være med på fritidsaktiviteter, fordi foreldrene ikke fulgte opp og ikke kunne kjøre. Barn som ikke blir bedt i bursdag til andre, fordi de ikke selv har invitert til barnebursdag. Det er tøft å høre på undringen i stemmen til en ung voksen som sier: «Noen må jo ha sett og visst»? Det sterkeste å ta innover seg er at disse barna bor i en by, en bygd, et nabolag. De går i barnehager og skoler. Og likevel bærer de på hemmeligheter om hjemmesituasjonen som er alt for store og tunge å bære på alene. De bærer det alene fordi vi voksne «skrår over gaten» og unngår de ubehagelige spørsmålene og samtalene.

Vi gremmes over historier som kommer frem i media om vold, overgrep og omsorgssvikt overfor barn. Vi prøver å forklare og forsvare, og plassere ansvar og skyld. Men hvor var vi før sakene kom i media? Har vi ikke alle et samfunnsansvar? Det er alt for mange barn som hver dag forsøker på sitt vis å synliggjøre et ønske om en samtale med deg som voksen. Barn som viser ulike tegn og symptomer. Barn som sier en setning og håper at du skal spørre videre. Barn som går med en kontinuerlig klump i magen. Jeg kommer aldri til å glemme skolebuss-sjåføren som tok videreutdanning i pedagogikk og veiledning. Han sa: «Du skulle bare visst hvor mange barn jeg ser hver dag som ikke har det bra. Det skal så lite til for å komme i samtale med dem og vise at jeg bryr meg. For det gjør jeg.» Han ville bli enda bedre i sitt møte med barn.

Jeg har bestemt meg for ikke å være den som skrår over veien når jeg møter en jeg kjenner som er i en livskrise. Og jeg vil heller ikke vike unna når et barn har det vanskelig. Kanskje vil jeg kjenne på egen udugelighet i enkelte møter. Kanskje vil jeg mangle ord og føle et ubehag. Men jeg vet at det er verre for meg å høre setningen: «Alle visste det, men ingen gjorde noe» – enten det kommer fra et barn, en ungdom eller en voksen.

Hva velger du?