Barn lærer tidlig at det er forskjell på folk. Det er forskjell på foreldre. Det er forskjell på nærmiljø. Det er forskjell på barnehager og skoler, og det er forskjell på fritidsarenaer. Enkelt og greit – det er forskjell på fattig og rik. En forskjell som blir stadig større, og som får stadig større konsekvenser. De dårligst stilte er fortsatt de som kommer dårligst ut. Alltid!

Vi liker å tro at i Norge er alt mulig. Alle kan bli alt, hvis de bare er villige til å jobbe hardt for det. Et slags USA i miniatyr, hvor det bare er egen innsats som bestemmer om du lykkes eller ikke, og dermed hvem og hva du blir her i livet. At vi har systemer som fanger opp og avhjelper skjevheter.

Virkeligheten er slik at er du født fattig, forblir du mest sannsynlig fattig. Er du født rik blir du ikke bare rik, du blir sannsynligvis enda rikere fordi arva penger, «gamle penger», vokser fortere enn «de nye». Har foreldrene dine en høyere utdanning, vil du sannsynligvis også ta det. Jeg trenger vel ikke å fortsette..

Etter hvert vet vi mye om hvilke konsekvenser den sosiale ulikheten får. Vi snakker om fysisk og psykisk helse, vi snakker om utdanning, bruk av rusmidler, kriminalitet og andre regelbrudd.

En dansk doktorgrad konkluderer med at barn fra fattige familier i større grad blir snakket til i barnehagen. Mens de andre barna blir snakket med. Det er et hav av forskjell å bli snakket til og å bli snakket med – prøv selv!

En annen undersøkelse viser at barn av foreldre med høy økonomisk status har opp mot fire ganger så høyt ordforråd som barn av sosialklienter. Dette er noen ubehagelige funn. Forskjellene sementeres fra barnsben av.

På klinikken hos oss forteller de som har jobbet der lenge at noe av det verste er når de får barna til tidligere pasienter i behandling. 20 til 30 år etterpå. Beviset på at man ikke klarte å skjerme barna. Beviset på at problemene går i arv. Den onde sirkelen er så vanskelig å bryte. Rusmisbruket påvirker så sterkt de familiene det rammer. Omsorgen og barneblikket blir så lett borte når rusen tar overhånd, med alt det medfører for et sårbart lite barn.

Barn som fødes med abstinens har et ganske annet utgangspunkt her i livet. Barn som ligger våkne om nettene fordi foreldrene krangler og slåss så mye og så høyt at det er umulig å sove likeså. Mange barn er fysisk til stede på skolen hver eneste dag, men har ikke sjans til å konsentrere seg om fag, fordi hodet er fullt av hva som venter når de kommer hjem.

Det er disse barna – disse foreldrene – disse familiene vi må hjelpe. Og for meg er svaret krystallklart: vi må ha et familie- og generasjonsperspektiv i ALT vi gjør. Vi må både hjelpe enkeltindividet som trenger hjelp og behandling, og vi må se hele familien og nettverket rundt. Barna må ha et særskilt fokus. Først da kan vi, i hvert fall litt på vei, kanskje stanse noen av disse generasjonsoverføringene og starte noen nye gode sirkler.