Thea var da 22 år. Hun var i utgangspunktet ei ressurssterk jente fra en helt vanlig familie. Hun var typen som likte å prøve grenser. Hun prøvde rus allerede fra 12 års alder. Et par år etter  hadde rusen tatt styringen på livet hennes. De siste fem årene hadde hun i hovedsak bodd på forskjellige institusjoner.

Det var enkelt å konkludere i forhold til alvoret av rusproblemet hennes. Men når det gjelder Theas omsorgsevne tok jeg grundig feil.
Jeg var så heldig at jeg traff henne igjen i sommer, Thea og Aurora, i deres hjem.
Dette møtet ble så annerledes enn de vi hadde for fire år siden. Nå var vi i et hyggelig hjem. Det var et hjem som rommet et barn på en god måte. Lekene hadde sin faste plass, men det var rom for å leke. Bildene av Aurora preget veggene. Det var en god orden. Ingenting minnet om hybelen preget av kaos hvor jeg hadde møtt Thea tidligere. Ingen ting minnet om rusen.

Nå var rollene snudd. Nå var jeg ikke lenger behandleren som hadde en masse bekymringer knyttet til Theas omsorgsevne. Jeg var ikke den som måtte påpeke utfordringene.Nå var Thea den som delte sin livsvisdom. Jeg var den som lyttet, lot meg berøre, lot meg imponere. Jeg lærte mye av det møtet. Men jeg ble også veldig skuffet over den manglende oppfølging hun hadde fått av de i kommunen som skal være hjelperne.

Slik vurderte hun det selv:
Jeg fikk veldig god hjelp på den avdelingen jeg var når jeg var gravid. Etter det måtte jeg være på et barne – og familiesenter for å få vurdert om omsorgsevnen min var god nok. Det var et opphold jeg gruet for, men også der fikk jeg god hjelp. Vi samarbeidet godt, og de anbefalte en god plan for meg og Aurora etter utskrivelse.
Men etter det var det slutt. Ingen av anbefalingene er fulgt opp. Jeg fikk noen samtaler med barnevernskonsulent noen måneder, men da hun ble sykemeldt falt det bort. Jeg har søkt bup og fått avslag. Jeg har ringt barnevern, men de sier det er så mange i min situasjon, og jeg klarer meg jo så godt.

Jeg har heldigvis familien. Jeg har en mor og en far som støtter meg.
Men aller mest må jeg stole på meg selv. Jeg har innsett at skal jeg klare meg må jeg innse at jeg er rusavhengig. Jeg må ikke bruke noe rus – heller ikke alkohol.

Men jeg har mye bekymringer jeg går alene med, som ikke er så lett å dele med familien. Jeg synes Aurora er ukonsentrert. Er det min skyld fordi jeg ruset meg tidlig i svangerskapet? Jeg trenger noen å snakke med når angsten melder seg og jeg vet at jeg ikke kan dempe den med rus. Jeg trenger en profesjonell som kan gi meg råd om hvordan jeg kan snakke med Aurora om pappaen som vi kan møte rusa på gata her. Når jeg henvender meg til barnevern eller andre er det ingen som setter seg skikkelig inn i saken min. Ingen leser rapporten fra Barne- og familiesenteret.

Thea er en god mor nå. Hun har innsett sin avhengighet – og holder seg unna all form for rus. Men hun har mange utfordringer andre ikke har.  Det er skjørt. Det må være rom i hjelpeapparatet vårt også for disse som trenger oppfølging over tid. Statistikken over avsluttede saker må ikke styre de faglige vurderingene. Noen må ta ansvar for gode og koordinerte tiltakskjeder også for de som må leve med utfordringene som avhengigheten medfører over lang, lang tid.