newborn-baby-on-hand_90311-800x600

Kronikkforfatteren er en politiker med en bekymring for at antallet omsorgssaker i regi av barnevernet øker i kommunen. Men innfallsvinkelen er «overgrep mot familien», mer enn en bekymring for at flere barn har behov for hjelp, eller en glede over at flere hjelpetrengende barn oppdages og får hjelp. Kronikken er skrevet fra et politisk parti som hevder å være opptatt av individet mot systemet, men akkurat når det gjelder synet på barnevernssaker snus det hele opp ned: Politikeren er mer opptatt av systemet «familien» enn enkeltindividet «barnet».  Det siste nevner jeg bare som et eksempel på at politikerforståelser ikke nødvendigvis henger helt sammen.

Jeg har ikke forutsetninger for å si om antall omsorgsovertakelser er for mange i denne kommunen. Det har egentlig heller ikke politikeren, men mens politikere kan synse, skal jeg være forsiktig med å gjøre det samme. Og politikeren tar jo opp en problemstilling vi hele tiden må ha et øye på; grenseoppgangene mellom individ, familie og storsamfunn. Grensene mellom selvråderett, utviklingsmuligheter og samfunnsbegrensninger kan aldri skrives i stein, men må være gjenstand for en løpende og dynamisk diskusjon. Og balansen mellom omsorgsovertakelse og andre tiltak må hele tiden vurderes kritisk. Det er altså politikerforståelsen jeg reagerer på, ikke at hun tar problemstillingen opp.

Jeg siterer fra kronikken:

…. samt at det ikke fins dokumentasjon på at barn plassert i fosterhjem senere enn femårsalderen klarer seg bedre enn barn som blir værende, selv i risikohjem. Dette vet også barnevernet. Derfor foretar de omsorgsovertakelser tidlig, slik at man i mindre grad får anledning til å prøve ut tiltak som kan hjelpe den biologiske familien.

Dette er et eksempel på det jeg kaller politikerforståelse. Tidlig omsorgsovertakelse skjer jo nettopp i situasjoner der barnet er i umiddelbart behov for skjerming mot uholdbare oppvekstvilkår. En insinuasjon om at barnevernet velger omsorgsovertakelse for å unngå tiltak i den biologiske familien blir urimelig. Men en tidlig omsorgsovertakelse vil selvfølgelig bety færre prøvetiltak på andre løsninger. Men når politikeren kobler dette opp mot en grense for når omsorgsovertakelse ikke lenger gir gode resultater, blir dette helt absurd. Det hun egentlig sier i sitatet over, er at vi må forsøke hjelpetiltak i den biologiske familien helt til barnet har blitt alvorlig skadet. Da er det ikke lenger noe poeng i omsorgsovertakelse, fordi en omsorgsovertakelse ikke kan rette opp den skaden som har skjedd. Og da vil antall omsorgsovertakelser bli færre. Det politiske målet er nådd: Færre omsorgsovertakelser. Så ser hun ikke at det da skyldes flere varig skadde barn.  Det er politikerforståelse, for jeg er overbevist om at hun ikke ønsker flere skadde barn. Hun ønsker bare færre «overgrep mot familien».  Det som høres så riktig ut når det blir sagt som i sitatet over, blir altså helt feil når målestokken ikke lenger blir inngrep i familien, men konsekvenser for barnet.

Det politikeren imidlertid illustrerer, kanskje uten egentlig å ha tenkt over det, er betydningen av tidlig intervensjon. Kommer vi for sent inn med beskyttende tiltak, vil effekten av tiltak bli dårligere. Det handler om human økologi, og det handler om hjernens modning og barns erfaringer. Hun understreker betydningen at rammene rundt barnet er aller viktigst i de første leveårene.

An ecological perspective constantly reminds us that child development results from the interplay of biology and society, from the characteristics the children bring with them into the world and the way the world treats them, from nature and nurture. (Garbarino og Gansel, 2000).

I de første leveårene består barnets økologiske landskap i overveiende grad av de nærmeste omsorgspersonene, der samspill, risiko og beskyttelse utspiller seg. Derfor er det så viktig for barnet hvordan aktørene i dette landskapet fungerer, og fungerer sammen.  I noen tilfeller er landskapet godt å leve opp i, i andre tilfeller er landskapet utvidet med andre slik at det gode kan oppveie noe av det vonde. Noen ganger lar landskapet seg ikke endre, og da må et barn gis et annet landskap der en god utvikling er mulig. Vi skal ha et kritisk blikk på barnevernet, men vi må alltid ha et større blikk på barnets behov.