baby 2
Mia ble født i mars i år, og bor sammen med mamma, Therese, på et familiesenter et sted i landet. Det skal undersøkes om Therese kan bli en god nok mor. Det er ingen «nære» for den lille familien. De har bare de ansatte på familiesenteret. Men vi vet ikke om dette senteret består til neste år. Mer og mer ansvar skal over til kommunene. Jeg er redd kommunene ikke klarer å lage så faglig solide tilbud som denne lille familien har behov for.

Mias foreldre har begge rusproblemer. Det er ukjent hvor far oppholder seg. På fødestuen var det personalet fra Skjermet enhet for gravide på Borgestadklinikken som trøstet og oppmuntret. Det var de som var med og delte gleden. Det var ingen andre «nære».

Begge Mias foreldre er vokst opp i familier med alvorlig rusproblem. Rusen styrer deres liv nå. Det er ingen bestemor som ringer og lurer på hvordan det går- som strikker forventninger inn i små plagg – ingen å sende skrytebilder til.

En bestemor er kanskje ikke så viktig i denne sammenhengen. Jeg tenker nok på slekten fordi jeg skal bli farmor selv. Vi er mange som deler forventninger om den lille jenta som kommer i oktober. Hun har en mor og en far, et par forventningsfulle onkler, en mormor og en morfar som nesten ikke kan vente til oktober med å bli besteforeldre. Hun har tanter som er forventningsfulle, og gladelig deler utstyr.

Mia har Therese. Sammen har de de offentlige hjelperne.

Det handler om rus i familieperspektiv – i slekts perspektiv.

Therese har et veldig ansvar. Hun må skape en ny familiekultur. Hun må skape et hjem som er trygt og forutsigbart. Hun må bytte venner. Hun må flytte fra det miljøet hun vanket i.
Blir hun vurdert som god nok mor skal hun videre i behandling sammen med Mia.

Men Therese og Mia trenger de offentlige hjelperne over lang, lang tid. Det er ingen «kvikk fiks».

Hva vil jeg med denne bloggen med denne triste historien? Flere familiesentre med spesialkompetanse står nå i fare for å bli lagt ned. Ansvar skal over på kommunene. Samtidig ser vi at penger som var tiltenkt nye helsesøsterstillinger forsvinner i slunkne kommunekasser. Det er urealistisk at små kommuner skal klare å lage solide nok tilbud til familier som Mia og Therese. Det koster penger å opprettholde gode og spesialiserte tiltak – men det er verd å bruke penger på å bygge en trygg barndom for de mest sårbare.

Fakta i denne saken er endret for at familien ikke skal kjennes igjen.