Ordene kommer fra Malin, ei jente som på sitt vis har håndtert det å vokse opp med en mamma som har rusmiddelproblemer.

Barn blir vant til å holde følelsene sine skjult. En løsningsstrategi er å være minst mulig til bry og mest mulig til hjelp, slik som Malin. Lojaliteten til foreldre er stor og forsøkene mange for å gjøre foreldre mer kompetente. Mens de voksne administrerer rusmisbruket, administrerer barna hus og familie, og holder hemmeligheter innenfor hjemmets fire vegger.

450 000 barn i Norge tilhører familier hvor minst én av foreldrene har psykiske lidelser eller misbruker alkohol (Folkehelseinstituttet, 2010). Disse barna går i barnehage eller skole. Disse barna viser ulike tegn og symptomer. Det er viktig at fagpersoner har en forståelse av hvordan rusmidler og psykisk sykdom belaster barn. Det er også viktig at fagpersoner forstår hvordan barnet forholder seg til og bearbeider sine erfaringer.

Flere av fagpersonene jeg har jobbet med i programmet «Barn i rusfamilier» sier de er redde for at det skal gjøre vondt verre for barn, om de samtaler med dem om hjemmesituasjonen. Men det er ikke verre for barn å snakke med noen om hjemmesituasjonene, enn det er å leve i den hver dag. Tvert om! For barn er delt smerte – halvert smerte!

I Lier kommune har vi på KoRus –  Sør, sammen med Barn og unges samfunnslaboratorium samarbeidet om å få frem barnas egne stemmer med råd og tips til hvordan voksne kan stille spørsmål, oppdage og hjelpe barn som har det vanskelig hjemme.

Her er noen av tipsene fra barna selv:

• Det er viktig å spørre om hvordan barnet har det.

• Om en voksen er bekymret for et barn, må man følge med selv om barnet sier nei om du spør.

• Om du ser at barnet føler seg presset, ikke press videre, men ta det opp igjen noen dager senere.

• Snakk med barnet alene! Uansett alder bør barnevernet, eller skolen, eller andre, snakke med barnet alene uten at de som barnet er redd for, er der. Selv om barnet sier at det bare var «jug», må den voksne som hører historien og barnevernet følge opp likevel. Barnet tør ikke si sannheten, om de voksne som for eksempel slår, er der når barnevernet spør. Derfor må de spørre barnet når det er alene.

• Når et barn først forteller til en voksen at det sliter, da stoler barnet på vedkommende. Det er viktig å vite. Og da må den voksne følge opp.

• «Voksne må forstå forskjellen på å være lei seg en dag og å være lei seg hele tiden.»

•» Det er lurt om vi vet hvem vi kan gå til om vi ikke har det bra. Dette må skolen og barnehagen fortelle med en gang vi begynner der. Si det tydelig»

 

Nå har påskeferien startet. Barn gleder seg og er forventningsfulle. Tradisjoner på fjellet eller ved sjøen. Fylte påskeegg og familiemoro. Dette er normalen for mange barn- men ikke for alle. Kanskje har du en «Malin» i barnehagegruppa, skoleklassen eller i nabolaget ditt? Ei lita jente som ikke vet hvordan det er å ha det normalt?

Den enkelt av oss kan bety en forskjell for et barn om vi forstår, tør å spørre hvordan et barn har det – og tåler svaret som kommer. Vi kan bidra til at barn som Malin får en opplevelse av det normale. En av deltakerne i programmet «Barn i rusfamilier» sa forrige uke: «Jeg skal aldri mer sende et barn ut av barnehagen uten å ha gjort noe med bekymringen min». Jeg skulle ønske Malin hadde gått i en slik barnehage.