Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.

Han som ikke var et løvetannbarn

/, Psykisk helse/Han som ikke var et løvetannbarn

Han som ikke var et løvetannbarn

Jeg er vernepleier og har blant annet jobbet i akuttpsykiatrien. Noen av de jeg har møtt der er unge voksne som er blitt syke av en barndom preget av rus og vold. Dette er en slik historie:

Han som ikke var et løvetannbarn

1998: Slaget gjør ikke like vondt lenger, tenker Mia, hun har vært gjennom det mange ganger før. Hun er mer bekymret for at Kenneth skal våkne. Han gjorde jo det sist Lars slo henne, plutselig bare stod Kenneth der med bamsen i hendene midt på stuegulvet og var redd.

Lars er verdens beste mann og pappa, det er bare et skår i gleden. Lars blir sinna når han drikker og oftest er det sjalusi eller penger som starter krangelen. Mia har vurdert og gå fra Lars, men dårlig økonomi og tanken på å bli alene med ansvaret for Kenneth gjør at hun ikke tør.

Sist Lars slo, kastet Mia han ut, men han kom tilbake noen dager senere, og hadde med en ny rød barnesykkel til Kenneth. Når hun så Lars og Kenneth sammen med sykkelen smeltet mammahjerte hennes igjen, det er rart hvor mye man kan gjøre for eget barn, tenker Mia.
Totalt blir 50.000 kvinner skadet av en beruset person hvert år, ofte samboer eller ektefelle. Dette betyr at i gjennomsnitt slås 5,7 kvinner hver time hele døgnet av en beruset person. Mange av disse kvinnene bor med barn.

Ca 100.000 barn i Norge har en oppvekst som er negativt preget av voksnes rusmisbruk. Noen av disse barna utvikler vansker med rus og psykisk lidelse i ungdomsårene. Et barnesinn kan tåle mye, eller lite. Noen barn har en sårbarhet, som gjør at traumer i oppvekst vil følge barna heile livet. Vi vet dessverre ikke på forhand hvem løvetannbarna er, de som klarer seg uansett oppvekstbelastninger.

Etter at jeg ble rusfri har jeg utdannet meg til vernepleier. Siden jeg jobber i en akutt psykiatrisk avdeling, møter jeg dessverre innimellom voksne som har hatt Kenneth sin oppvekst. Barn som har vært utsatt for overgrep, vold og rus i familien. Barn som er sviktet av foreldre, barn som er sviktet av et felleskap som har vist, men som har vært for feige til å handle.

Hvordan gikk det med Kenneth, barnet til Lars og Mia?

2014: Kenneth er i dag 21 år han har et alvorlig rusmisbruk kombinert med en alvorlig psykisk lidelse. Han har fått diagnosen Post Traumatisk Stress Syndrom.
Kenneth har det fagfolk kaller en ROP- lidelse. Når han ruser seg blir han ofte psykotisk og paranoid. Han sliter med angst, dårlig selvbilde og barndomstraumer
.

Når jeg møter Kenneth vil det kanskje ende slik;

Kenneth skriker til den mannlige vernepleieren når han får beskjeden om at han ikke får utgang. Han løfter opp en stol og kaster den etter personalet. Frustrasjonen over å være innelåst, angsten over å ikke få mulighet til å ruse bort det vonde gjør at Kenneth utagerer, han blir beltelagt og blir tvangsmedisinert.
Kenneth blir liggende i belteseng med belter rundt hender og bein resten av vakten.
Slik kan virkeligheten være på avdelingen når jeg går hjem klokken 22 en fredag kveld. Innimellom spør jeg meg selv:

Hvem er hardest rammet av slagene til Lars, Mia eller Kenneth?

Noen av dere som leser dette kjenner en Kenneth, en som mister barndommen alt for tidlig. Har vi mistanke om at et barn blir forsømt, må vi melde fra om det. Vi har et ansvar for barn som Kenneth, det verste vi gjør er ikke å gjøre noe.

(Forfatters anm; Historien om Kenneth er ikke basert på historien til en enkelt pasient, men den har likheter med mange pasienthistorier der ødelagt barndom er hoved diagnosen)

Av | 2016-11-28T10:01:23+00:00 9. april 2014|Barn i rusfamilier, Psykisk helse|Skriv en kommentar

25 Kommentarer

  1. Magne D. Antonsen (VG) 9. april 2014 at 11:14 - Reply

    Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

  2. Ane 9. april 2014 at 13:59 - Reply

    Flertallet av barn som får ødelagt barndommen av rus og vold er IKKE løvetannbarn, de trosser IKKE tunge odds og det går IKKE bra med dem seinere i livet. Løvetannbarna er unntakene, IKKE regelen.

    En god barndom varer hele livet, men det gjør dessverre en dårlig en også i de fleste tilfellene. Ja, en dårlig barndom varer ofte i flere generasjoner fordi disse barna ofte selv får problemer med å være gode foreldre som voksne, hvilket ikke er det minste rart.

    Fyren som omtales i blogginnlegget ble utsatt for omsorgssvikt av begge sine foreldre, det er lett å se hva fars svik bestod i, men mor sviktet også sønnen sin da hun lot en voldelig ektemann med rusproblemer få komme hjem igjen. Hun trodde kanskje det ville gagne sønnen, men det gagner aldri barn å ha voksne med rusproblemer rundt seg. Aldri.

    • Ingrid 9. april 2014 at 18:18 - Reply

      Så sant som det er sagt!

    • Tommy Lunde Sjåfjell 9. april 2014 at 22:47 - Reply

      Synes du oppsummer veldig flott Ane!
      Dette er problemer som går i arv, og følelsen av å bli sviktet av samfunnet og foreldre vil følge vedkommende resten av livet. Desto viktigere er det at vi tør å si fra, og det er stort sett alkohol som er den utløsende faktor.

    • Eva 10. april 2014 at 21:15 - Reply

      Det er rundt 50 % av barna som opplever risiko i barndommen som opplever resiliens (før kalt løvetannbarn). Problemet er at man ikke vet hvilke 50 % det er snakk om, så derfor er det viktig at man uansett følger opp og melder fra dersom en merker at barn lever under forhold som kan påvirke deres utvikling. Viktig sak!

  3. Christian 9. april 2014 at 17:34 - Reply

    Jeg er et såkalt ROP barn, passerte tredve for ikke så lenge siden og så tilbake på et liv fylt med rus, psykiske problemer og fengsel. Vokste opp i et hjem hvor mor slet med en dissosiativ lidelse samt et medikament misbruk, og en far som lot sine frustrasjoner gå ut over meg. Jeg fikk diagnosen ADHD som seksåring som følge av min utagerende oppførsel som kom av mangel på omsorg samt ensidig negativ oppmerksomhet. Dette resulterte i amfetamin-behandling som ikke hadde noen positiv effekt, men resulterte i utvikling av angst og borderline diagnosen m.m. Etter hvert skjønte jeg at det ikke var riktig det jeg ble utsatt for hjemme, og en dag min far slo meg ringte jeg politiet. Beskjeden fra mannen i andre enden av røret var dette måtte jeg ordne opp i selv. Har alltid lurt på hvordan livet mitt hadde vært om de hadde sendt en patrulje den dagen fordi jeg turte aldri og ringe igjen. Så allerede på barneskolen ga jeg opp livet og det tok meg over tyve år og ville leve igjen. Alle årene imellom har jeg vært på «flukt» fra meg selv gjennom rus, kriminalitet og relasjoner. Idag har jeg falt mellom alle stoler og har akkurat søkt om uføretrygd da jeg sliter på arbeidsmarkedet. I det sosiale har jeg også alltid hatt utfordringer da jeg har problemer tillit til andre og med å opprettholde relasjoner. Det er vanskelig og ikke oppføre seg som et offer når man er et offer med svikt og ansvarsfraskrivelse fra politi, BUP, PPT og barnevernet. Ikke engang en billighets erstatning er å få. I Norge må man være sterk og ha ressurser for å kjempe mot systemet, noe jeg aldri hverken har orket eller turt.

    • Tommy Lunde Sjåfjell 9. april 2014 at 23:01 - Reply

      Hei Christian jeg kan ikke forestille meg din barndom og det du beskriver her er dessverre virkeligheten for noen. Og derfor er det så viktig at vi setter fokuset på det.

  4. Bjørn 10. april 2014 at 23:25 - Reply

    Gripende historie og desverrre så alt for mange av dem, men jeg synes veldig ofte det fokuseres mye på «slemme/gale» Fedre, er det bare jeg som opplever det motsatte???

    Ikke at jeg skal forsvare noen tvert i mot, men å være far og se at mor sliter med alkoholproblemer, selvmord forsjøk osv. Kommer hjem fra byn kl 09.00 og sønnen må oppleve alt rundt dette. Da er det et kjempe hjelpeapparat for mor, men ingen spør hvordan jeg har det!!! Både arbeids plassen og sammfunnet har vanskelig å forstå at jeg må være alenefar hente/bringe skole og SFO. Dette blir aldrig nevnt….

    • Tommy Lunde Sjåfjell 11. april 2014 at 07:39 - Reply

      Synes du nevner en viktig ting her Bjørn. Denne bloggen tok utgangspunkt i tallene på mishandlede kvinner, men mishandling og omsorgssvikt av barn og ektefelle kan skje både fysisk og psykisk.

  5. Katrine 10. april 2014 at 23:44 - Reply

    Jeg er visst et løvetannbarn.. greit å vite. Vokste opp i et hjem med mye alkohol der jeg endte opp med å stå mellom mamma og pappa og rope ‘ikke slå mamma’. Men har levd et stort sett fint liv etter at jeg flyttet hjemmefra og nå bor jeg i drømmehuset med en fin liten familie

  6. Ann 11. april 2014 at 01:18 - Reply

    Utrolig flott at det blir lagt fokus på et så viktig og relevant tema i samfunnet. Har selv oppvokst i en familie hvor far misbrukte alkohol.Jeg er pr. dags dato 22 år, og har sett faren min mer beruset, enn edru.Og alle hendelsene jeg har opplevd med han, all dramatikken, frustrasjonen og sinnet, er noe jeg på mange måter kommer til å bære med meg resten av livet. I utgangspunktet går jeg under betegnelsen «løvetannbarn», da jeg fungerer meget godt i arbeidslivet, på skolebenken,både klarer og ønsker å opprettholde de gode relasjoner jeg har til annen familie og venner, samt. at jeg kun fester og drikker alkohol i sosiale sammenhenger.Personlig har jeg ingen trang til å «ta et glass rødt» for meg selv, og/eller flere ganger i uken. Men veien for å klare seg, marginene mellom de rette og gale valgene er ufattelig små, og tøffe. Det går nesten ikke en dag uten at spørsmålet om «hvorfor ingen kontaktet barnevernet for min del.. som barn, under slike forhold?» dukker opp i tankene mine. Hvis jeg skal se bort i fra samvittigheten min (mennesker med den type påkjenninger, og gjentatte skuffelser har lett for å få dårlig samvittighet, og føle stor skyldfølelse. Selv uten noen konkret grunn for det. Det gjør bl.a. jeg), så skulle jeg virkelig ønsket at jeg fikk hjelp fra fagpersonell. Jeg er såpass realistisk og ærlig med meg selv, at jeg vet og godtar at store deler av barndommen/ungdomstiden min har gått tapt, og at jeg måtte ta store og vanskelige avgjørelser på egenhånd så alt for tidlig.
    Vet noen om, eller har en minste mistanke om barn som lever under forhold hvor en eller begge foresatte ruser seg, MELD I FRA! Heller en gang for mye enn en gang for lite. Tar man feil, hva er det verste som kan skje? At barnevernet henlegger saken. Magefølelsen tar også sjeldent feil.
    Selv er jeg nå en lykkelig jente, som tar videreutdanning i rus og psykiatri, og stortrives med tilværelsen slik den er nå 🙂
    Det er alltid håp, for alle!

    Flott innlegg, Tommy 🙂

    • Tommy Lunde Sjåfjell 11. april 2014 at 07:12 - Reply

      Takk for en flott og reflektert tilbakemelding Ann, jeg er så enig med deg. Her må man tenke at det er bedre og melde fra en gang for mye enn en gang for lite. Flott at du velger en videreutdanning i rus, jeg tror vi med egenerfaring kan bruke våre erfaringer til noe positivt.

  7. Thomas 11. april 2014 at 09:12 - Reply

    Har du en statistikk som viser hvor mange menn som lider under fysisk eller psykisk terror fra rusede kvinner?

    Jeg bare tenker at i disse likestillingsdager ville det vært naturlig å ha en statistikk som ikke bare viser hvor fryktelig kvinner har det.

    • Tommy Lunde Sjåfjell 11. april 2014 at 11:00 - Reply

      Den finnes sikkert om du søker litt på nettet Thomas, jeg har i denne bloggen tatt utgangspunkt i barnets situasjon. Og barnet lider mye uansett kjønn på den som svikter tenker jeg.

    • Gunnar Håland 11. april 2014 at 11:49 - Reply

      Nova rapporten 2007 viser tydelig foreldres vold mot egne barn her i Norge. http://www.hioa.no/asset/3059/1/3059_1.pdf
      Og det som det ikke snakkes om, er at kvinner utøver mer vold mot sine barn enn menn. Linken mellom personlig voldelig barndom til selv å bli en voldelig partner/foreldre er nok kortere enn vi liker å tro.
      Hvorfor er det tabu å snakke om at kvinner oftere utøver vold mot barn enn menn ?

  8. ingve 11. april 2014 at 14:34 - Reply

    Ingen som sliter med rus burde få ha barn. Eller dyr for den saks skyld. Enkelt og greit. Punktum finale.

  9. Kristin 11. april 2014 at 17:20 - Reply

    Grusomt at uskyldige barn skal måtte gå igjennom barndommen med syke rusa foreldre eller folk samfunnet burde gjort noe få de rusa rusfrie:-)))))))

  10. Alise Bakken 11. april 2014 at 21:31 - Reply

    Jeg har fått en diagnose etter altfor mange år med erting og plaging fra de andre jentene i klassen. Det verste var utestengelsen… Min mor prøvde forgjeves å få meg til å si hva som var galt, for hun merket det godt. Det som holdt meg igjen, var frykten for enda mer plaging… Heldigvis ble jeg aldri fristet til å bruke alkohol, eller narkotika for å døyve minnene, men jeg var redd for at mine unger skulle bli mobbet på skolen hvis de skulle finne ut at mora har en psykiatrisk diagnose. Jeg valgte å være åpen overfor foreldrene og læreren slik at de kunne være forberedt hvis jeg skulle bli syk. Det har til nå gått fint!
    Jeg blir veldig lei meg når psykisk syke blir greid under en kam, for det er mange av «oss» som klarer seg fint, med god oppfølging fra avd. eller hjemmesykepleier og medisiner. Ingen av mine unger har havnet på skråplanet! Åpenhet og ærlighet er viktig for at barndommen skal bli så trygg og god som mulig.

    • Kine Lure 14. april 2014 at 23:57 - Reply

      utrolig viktig det du skriver her 🙂 vi kan ikke dra alle med psykologiske lidelser over en kam. det er et hav av grunner og diagnoser innen psykiatrien.

  11. Tina Sparchholz 13. april 2014 at 11:40 - Reply

    Jeg er veldig takknemlige for at min mor skilte seg fra min alkoholmisbrukende far da jeg var 5 år og broren min 3 år. Jeg fikk slik sjansen til å få en normalfungerende familie og vokser opp i trygghet. Jeg har i dag et anspent forhold til folk som misbruker alkohol/rus og utsetter andre for denne type oppførsel som følger med! Dere som ikke har hatt samme sjansen som meg, dere må få hjelp til å bryte denne sirkel. Det er aldri for sent! Ikke gi opp! Og selv om ikke alt fungerer optimalt i systemet i Norge, så har Norge et sosialsystem som er ganske enestående i verden. Du kan få hjelp og støtte og få sjansen til en nye start. Bruk disse muligheter og ser framover! Og går fra å være et offer til å få ansvar og kontroll på ditt liv. Det er du som bestemmer om livet ditt vil bli som du ønsker det! Dessverre kan ingen gjøre noe med det som har skjedd og en ødelagte barndommen kan vi ikke endre men vi kan hjelpe til at alle kan få et verdig liv selv om noen av oss har en tunge ryggsekk med seg!

  12. asta irene thomsen 13. april 2014 at 16:47 - Reply

    Herregud. Stakk i magen. Kjennte meg så godt igjen

  13. Tommy Lunde Sjåfjell 14. april 2014 at 10:16 - Reply

    Takk for masse tilbakemeldinger, selv om jeg skriver om et vondt og vanskelig tema er det bra og se at det engasjerer, Kenneth som historien min handler om trenger at noen bryr seg når omsorgspersonene svikter, om 20 år er det ofte for seint.!

  14. Anders 21. april 2014 at 11:41 - Reply

    Jeg har selv levd med vold i oppveksten. Fra jeg var 5 til jeg var 11 og ett halvt år. Den voksne ruset seg ikke.. jeg har i voksen alder gått i snart 10 år til psykolog. Fikk diagnosen middels depresjon og ptsd. Etter lengre tids utredning ble det påvist ADHD.

    Jeg har aldri brukt rus for å glemme.

  15. Silje M. 25. november 2014 at 00:32 - Reply

    Man har gått vekk i fra begrepet «løvetannsbarn» og fokuserer nå mer om resiliens. Det forklarer hvorfor enkelte barn klarer seg bedre enn andre. Se http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2004/nou-2004-23/10/9.html?id=388049 for mer info

Legg igjen en kommentar