jente

For femten år siden kom det en melding til barnevernet i en middels stor by. Den handlet om Merethe. Det var en nabo som var melder. En nabo i et strøk med fine fasader. Merethes familie var også en vellykket familie utad. Både mor og far hadde ansvarsfulle jobber. Men naboen mente at mor hadde et alvorlig alkoholproblem. Far var mye på reise, og da var mor og Merethe alene hjemme.

Jeg undersøkte meldingen ved å snakke med voksne, og få rapporter fra voksne. Jeg fikk rapport fra lærer og helsesøster. Jeg snakket med foreldrene. Jeg møtte en flott mamma som var veldig opptatt av datteren sin. Men hun var veldig lei av sladder som ofte oppstår i småbyer når noen gjør det bra.

Etter en måneds tid henla jeg meldingen. Men jeg snakket ikke med Merethe.

Nå, femten år etter ble jeg fortalt om 10 år gamle Merethe som ikke fikk sove fordi hun måtte passe på hvor mye mamma drakk – om Merethe som måtte trøste mamma når rusen gjorde henne deprimert – om Merethe som måtte roe mamma når hun ble hysterisk. De bodde ikke så lenge i den lille byen hvor jeg jobbet. Far flyttet videre, og etter hvert flyttet Merethe og mor også.

Fra Merethes tredje time ved psykiatrisk poliklinikk økte min skam. Skammen over at jeg ikke hadde snakket med barnet meldingen handlet om. Først i femte time tok jeg det opp med henne. Jeg gruet meg. Ville hun bebreide meg? Jeg kunne ha gjort en forskjell. For meg ble det en lærerik femte time. Jeg fikk stille mange spørsmål. Hva hvis jeg hadde snakket med henne som barnevernsarbeider for femten år siden, ville hun ha fortalt meg om problemene da?

Merethe nølte. – Jeg hadde nok ikke fortalt deg noe hvis du hadde snakket med meg en gang. Jeg hadde vært kjemperedd. Men hadde jeg snakket med deg flere ganger – hadde jeg blitt kjent med deg – hadde jeg fått tro på at du kunne hjelpe meg – da hadde jeg fortalt. Men du måtte ha snakket med meg mange ganger.

Men var det noen andre voksne Merethe kunne snakke med – pappa, en helsesøster, en lærer, en bestemor, en tane? Det var ingen. Merethe bodde syv år alene med en mamma som ble mer og mer alkoholisert. Ingen voksne snakket med henne om hvordan det var å bo sammen med en mamma som etter hvert mistet den fine fasaden på grunn av alkoholen.

Kjæresten og en venninne ble de betrodde.
Nå ble historien fortalt på en psykiatrisk poliklinikk for voksne. Nå var det en sår historie som måtte bearbeides.

Hva vil jeg med denne bloggen?

Nå er det innarbeidet i lov etter lov at vi må snakke med barna. Barnas mening skal høres, og etter alder og visdom tillegges vekt. Barna skal få tilpasset informasjon om foreldrenes sykdom og evnt avhengighet.

Men dessverre blir ikke alltid loven fulgt. Det ser vi fra tilsynsrapporter.

Det kan handle om mange ting. Selv kjenner jeg på mine egne barrièrer for å snakke med barn om foreldrenes problemer. Jeg er redd for å forsterke konflikter eller ta feil. Jeg er redd for å såre. Men jeg har erfart at «øving gjør mester». Videre har jeg hatt behov for støtte fra de jeg jobber sammen med. Jeg trenger noen å drøfte med både før og etter en barnesamtale. Å snakke med et barn om sårbare tema berører.

Vi må ta konsekvensen av statistikkene som viser at samtale med barn ikke blir fulgt opp godt nok. Dette tema må innarbeides i flere opplæringsprogram og videreutdanninger. Vi går på kurs om mange terapiretninger for voksne. Videre må det innarbeides i rutiner. Når offentlige hjelpere er bekymret for et barn må det bli en rutine at også barnets stemme blir hørt.

Historien er noe endret for at familien ikke skal kjennes igjen.