I går kjøpte jeg en sjokolade jeg på ingen måte hadde behov for. Egentlig hadde ikke engang veldig lyst på den, men jeg klarte likevel å stappe den i meg. Samme dag tok jeg porsjon nummer to av en veldig god middag, selv om jeg ikke lenger var sulten i det hele tatt. Og sånn kunne jeg fortsatt, med handlinger og atferd som fornuften forteller at ikke er veldig smart, men som jeg likevel gjør. Og jeg er god til å unnskylde meg, for jeg vil ikke ha det på meg at jeg er en asket, en som ikke klarer å kose seg. Men jeg ser det også på andre områder, som det å utsette det som burde vært gjort. Og du verden hvor mange gode grunner jeg klarer å produsere for å forklare hvorfor det blir slik.

Noen ganger opplever jeg at myndigheter, og faktisk også oss på kompetansesenter rus, har en forestilling om at dersom bare folk ser fornuften i en endring, så vil de endre seg. Dette gjelder enten vi beveger oss på individnivå, eller på gruppe/samfunnsnivå. Vi underviser, vi forklarer, vi argumenterer, og veldig ofte gjør vi det til grupper som er hjertelig enige med oss. Så blir vi skuffet over at de som til slutt har behov for budskapet, ikke gir et fornuftig tilsvar, men fortsetter en atferd som om de ikke tror på det de har hørt. Denne bloggen handler om rus, men om vi ser bort fra den kjemiske, og kanskje sosiale, avhengigheten, er det i prinsippet ikke noen forskjell på rusatferd og annen atferd som vi skulle ønske endret seg. Er det motvilje som gjør at vi ikke får endring? Er det svak karakter? Er det uenighet om fornuften i det som blir sagt og formidlet?

Som oftest er det ingen av delene, selv om det kan være elementer av alt. Når jeg spiste sjokoladen jeg visste at jeg ikke burde ha spist, føler jeg meg ikke akkurat karakterfast. Og jeg føler meg ikke fornuftig. Men i tillegg er jeg god til å finne argumenter for at dette egentlig ikke var så ille. Har jeg ikke lest at mørk sjokolade egentlig bare er sunn? Og fornuften i at det var usunt tar vel ikke i betraktning at det er viktig å kunne kose seg litt, for det er jo noe alle vet? Vi har en utrolig evne til å fortrenge det vi ikke ønsker å vite, og samtidig til å trekke fram det som samsvarer med og legitimerer det vi faktisk gjør. Og et gjennomgående argument er at det alltid er noe som kunne vært verre, – som om det skulle være målestokken.

Det vi vet om endringsprosesser, er at kunnskap er nødvendig. Og da snakker jeg også om kunnskap om alternativer. Ellers ser vi jo ingen grunn til å endre noe som helst. Men om det stanser ved kunnskapen alene, har vi vanligvis endret bare intensjonen om endring. Vi har bestemt oss for at endring er nødvendig, – en eller annen gang. For å få til faktisk endring, for å få intensjonen til å bli til handling, må vi oppleve en eller annen smerte over situasjonen slik den nå er. Det gjelder særlig dersom det vi må gi slipp på også oppleves som noe godt, slik rus kan ofte oppleves. Vi er laget slik at vi prøver å unngå smerte, og om rusen oppleves smertefull er vi mer åpne for å ta spranget. Og den andre siden må være at endringen må representere noe bedre enn den smerten vi opplever ved å ruse oss. Om vi er usikre på det siste, vil vi vanligvis vike tilbake og unngå endringen.

I behandling vil alle se at dette er viktig. Det handler om motivasjon, det handler om å stå løpet ut i en prosess som kan være vanskelig. Men når vi på kompetansesenteret sprer kunnskap gjelder i prinsippet akkurat det samme. De som mottar et kunnskapsbasert budskap fra oss, må berøres av budskapet. Uten at vi berører tilhøreren, vil det ikke skje noen endring i praksis. Det ender som død kunnskap, og ikke en kunnskap som har kraft i seg til å forandre. Utfordringen er nettopp å synliggjøre smerten ved situasjonen som den er, og samtidig helt emosjonelt legge grunnlag for en endring av atferd, – en atferd som for oss ofte handler om endret praksis.

Kunnskap er viktig, men endring koker alltid ned til det enkle spørsmålet: Hva er det i dette for meg?