Mange tenker nok at dette gjør kommunene, Nav og rusinstitusjonene i dag. At man samarbeider rundt pasienten for å sørge for smertefrie og gode overganger der pasientens behov for koordinerte tjenester er hovedfokuset.
Er det slik pasientene opplever tilbudet?

Misfornøyde brukere

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde i fjor høst en brukerundersøkelse av pasienter innlagt i døgnbehandling hvor både private og ideelle institusjoner deltok. Som tidligere alkoholiker har jeg et spesielt forhold til begrepene prosent og promille, derfor velger jeg å ta med noen tall fra denne undersøkelsen.
70 prosent av pasientene opplever at deres behandler i TSB ikke har forberedt dem godt nok på tiden etter utskrivelse.

Hvorfor blir det slik? Kan det være at kravene til rapportering og dokumentasjon har ført til byråkratisering av et helt fagfelt? Slik at behandlerne ikke får tid til den viktigste biten av rusbehandling; å forberede pasientene på virkeligheten?

88 prosent av brukerne som har vært innlagt før og er inne for et nytt opphold sier at de er misfornøyd med oppfølgingen fra kommunen i etterkant av forrige innleggelse.
Selv om disse tallene er skremmende mener 64 prosent av brukerne at de har hatt stort eller svært stort utbytte av behandlingen i TSB. Kun et fåtall, 8 prosent, mener at de har hatt lite eller ingen utbytte av behandlingen.

Ingen overaskelse

For meg og andre brukerrepresentanter kommer ikke disse funnene som noen stor overraskelse. Vi får stort sett god behandling i TSB. Det er ventetiden før behandling, manglende fokus på ettervern i behandlingen, og for dårlig oppfølging i kommunene som er hovedproblemet.
Gapet mellom døgnbehandling og kommunal oppfølging er som om du den ene dagen kjører ny Mercedes, og neste dag oppdager at de står en rusten Lada i garasjen. Kommunale ruskonsulenter har en travel hverdag, og den kommunale rusomsorgen er preget av overbyråkratiserte, løpende miljøterapeuter som jobber i kommuner med trang økonomi. Politikerne har den håpløse rollen at de må velge mellom eldreomsorg, vann i skolebasseng og rusomsorg.

En håpløs runddans

Samfunnsøkonomisk og etisk er dette en håpløs runddans som fører til at mange brukere får flere runder i behandling enn de egentlig hadde trengt. Hva kan gjøres for å bedre dette? Vi vet noe om hva som virker, kanskje vi skal gjøre mer av det?
Det må fokuseres på ettervern fra dag første dag i rusbehandlingen. Alle institusjoner trenger noen brukerstyrte senger som pasientene kan benytte i etterkant av innleggelser når det oppstår kriser. Da vil man etter behandling ha den tryggheten en slik seng representerer. Denne sengen vil også sørge for en trygghet for pårørende, og den kan være med på å ansvarliggjøre pasienten
Vi vet at tillitspersonforsøket som var en del av opptrappingsplanen for rusfeltet bedret samhandlingen mellom ulike sektorer og nivåer i de kommunene som var med i prosjektet. En likemann eller en tillitsperson vil kunne tilby en arena fleksibel relasjon som følger pasienten fra kommune inn i rusbehandling og ut igjen i kommunen En likemann vil kunne representere håp, trygghet, og være en brobygger både inn mot kommune, behandling, og ulike ettervernstilbud.

Regjeringen har sagt at de skal satse på kommunal rusomsorg og dette er et viktig grep, jeg håper bare at hendene og hodene som fremover ansettes ute i kommunene ikke skal sitte å telle og måle. Vi har nok helsebyråkrater.