I 2003 ble rusbehandling en del av spesialisthelsetjenestens ansvar. Klienter ble til pasienter, de fikk rettigheter til behandling for sin ruslidelse, og i forarbeidene til reformen ble det lagt vekt på å unngå en todeling av helseproblematikk og sosialfaglig problematikk. Det ble lagt vekt på tilgjengelighet, kontinuitet og individualisering. Så langt, så bra. Nå skulle ruspasienter behandles på lik måte som andre pasientgrupper, som i somatikk og psykisk helse.

espen

Espen Arnevik

I perioden etterpå fikk rusbehandling to milliarder kroner i opptrappingsmidler. Opptrappingsplanen for psykisk helse fikk til sammenligning 24 milliarder. Konferansen 10.januar var den offisielle åpningen av Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Kompetansetjenesten, som ledes av Espen Arnevik, skal samle, samordne og spre kompetanse om behandlig, basert på faglig kunnskap, erfaringskunnskap og brukerkunnskap.

Så er spørsmålet hvordan det står til ti år etter at reformen ble innført. Konferansen jeg var på fredag 10.januar forsøkte å gi noen svar, og meningene var mange.

Fra brukersiden fikk vi høre at reformen kunne oppleves som et tveegget sverd. Det ble opplevd å være en høyere terskel inn i behandling, og noen opplevde at pasientgruppen, og særlig der det var sammensatte problemstillinger, fortsatt var kasteballer i systemet. Opplevesen er at det er  å lengre vei til hjelp for pårørende, og det oppleves fortsatt at mye gjenstår når vi kommer til holdninger. Men samtidig ble det uttrykt glede over at de nå fikk sine rettigheter på linje med andre, og at fagfeltet fikk et løft.

Forskeren Sverre Nesvåg har fulgt reformen fra før den ble vedtatt. Også han hadde kritiske merknader til måten denne fungerte på, men pekte også på det faktum at behandlingskapasiteten hadde økt voldsomt i perioden. Tjenestene henger fortsatt ikke riktig sammen slik målsettingen var, og at det som gir rettigheter og likhet også kan oppleves som sperrer inn i behandlingen. I følge Nesvåg er det en målsetting mer å se på resultatene av reformen enn på aktiviteten i seg selv, og at det reformen vil bli målt på fremover nettopp er om den faktisk har ført til endringer i folks liv. Og det folk som arbeider i feltet hele tiden må spørre seg er nettopp om de bidrar til denne endringen. Ellers oppsummerer han sitt innlegg på konferansen i denne  korte videoen:

Fagsjef ved Borgestadklinikken, Frid Hansen, kunne si mye om sin opplevelse av rusreformen, men når hun må komprimere, velger hun å si det slik:

Min oppsummering etter konferansen er at det ikke var noen tilsløring av hva som ikke fungerer, og denne ærligheten lover godt for å få til endringer. Samtidig var konferansen framtidsrettet, fri for de store ordene som ofte har mindre innhold. Mye er på plass, men en så stor reform tar tid, og med nødvendige justeringer vil forhåpentlig dette merkes av den som trenger hjelpen, og av pårørende rundt dem. Jeg tror Nasjonal Kompetansetjeneste TSB vil bidra godt slik at reformen virkelig kan måles på sine resultater for sluttbruker, og ikke bare på produksjon, aktivitet, økonomi og ventelister.

Men det viktigste er tross alt hva brukere og pasienter selv mener om rusreformen ved 10-års markeringen. For har det blitt bedre for pasientene med denne reformen? Da er det naturlig å spørre leder av Helsedirektoratets brukerråd, Erik Torjussen, som også er sentral i arbeidet med den Nasjonale kompetansetjenesten TSB: