Tilfeldigheter former livene våre, på godt og på vondt

Jeg jobbet den gang som styrmann på båten Askita som er på vei fra Ryfylke til Bergen med last. Jeg og matrosen har akkurat gått av vakt. Plutselig hører vi Skipperen skru opp VHF på fullt.«Rogaland Radio – mayday-mayday -mayday, dette er Hurtigbåten Sleipner vi har gått på grunn på Bloksen, ved Ryvarden fyr». Vi var kommet et langt stykke inn i Bømlafjorden når vi hørte dette, og ble nødt til å snu. Veien ut fjorden ble lang siden vi hadde vind, strøm og bølger mot oss.Ingen av oss klarer og ta inn konsekvensene av det tragiske som har skjedd. Når vi nærmer oss Sleipner ser vi med lyskasterne, redningsvester og kioskvarer som flyter i sjøen. Plutselig ser vi Sleipner på skjæret, det er fremdeles litt lys fra båten. Like før vi er fremme ser vi Sleipner gli av skjæret og det blir mørkt. Klokken er 19.48.

Den neste timen klarer vi å plukke opp 20 mennesker. Noen av de er i forbausende god form, mens andre er i sjokk. De overlevende forteller traumatiske historier. Vi leter videre i 5 timer og blir da enige med redningsledelsen om at vi går til Stord for å sette på land de overlevende. Klokka 4 om natten seiler vi videre til Bergen.

Livet blir aldri det samme for mange av oss som opplevde dette. Både overlevende, pårørende og noen av redningsmannskapene hadde mistet noe.

Manglende oppfølging

Jeg har alltid hatt et stort alkoholforbruk så jeg vet ikke hva som ville skjedd om jeg ikke hadde opplevd dette. Det jeg vet er at 8 måneder etter ulykken klarte jeg ikke å reise på sjøen lengre. Det fulgte 5 turbulente år der jeg gikk inn og ut av behandling. Jeg sier ikke at Sleipner skapte alkoholikeren Tommy, ulykken var en av livets tilfeldigheter og jeg har nok en sårbarhet for avhengighet.

Sist gang jeg gråt over Sleipner var i forbindelse med Utøya tragedien, da kom minnene mine tilbake. De som gjorde størst inntrykk på meg denne natten var bergingsmannskapene i båtene rundt Utøya. De som tilfeldighetene hadde ført inn i en «helterolle». Jeg håpet at de fikk en bedre oppfølging enn det jeg følte at jeg fikk.

Ansvar for rehabilitering

Sirus har nettopp gjort en stor undersøkelse der det viser seg at mange mener at rusavhengige kan skylde seg selv. Det positive med denne undersøkelsen er at mange ønsker at den rusavhengige skal få hjelp. Jeg er derimot uenig i at alle rusmisbrukere kan skylde seg selv.

Jeg mener rusmisbrukere har et ansvar i egen rehabilitering, men jeg mener også at det er tilfeldighetene som har ført oss dit vi er. En fagperson sa det så treffende;
«For noen startet tilfeldighetene allerede når de slo opp øynene på stellebordet og fikk se hvilken barndom de fikk tildelt»

Historien bak

Det er mange tilfeldigheter som former livene våre, og slik er det også for en rusmisbruker. Ofte er det en tilfeldighet som gjør at man flykter inn i rusen. Man kan utsettes for en traumatiserende opplevelse som jeg, eller man kan oppleve mobbing og nederlag i barndommen. Vi må ta det inn over oss at rusavhengig er noe man blir over tid, og for mange starter reisen tidlig.
Det finnes alltid en historie bak rusen, og rusavhengigheten er ofte en konsekvens av disse historiene. Hvis vi er nysgjerrige og lytter til historiene så kanskje vi kan lære noe av de?