illustrasjon_unge_2_lite

Forskningsinstituttet NOVA ga for en tid tilbake ut en rapport hvor de presenterte hovedresultater fra Ungdataundersøkelser gjennomført i 101 av Norges kommuner og med svar fra over 40.000 ungdomsskoleelever.

I rapporten tegnes det et bilde av en veltilpasset ungdomsgenerasjon. De trives på skolen, har tette bånd til foreldre, røyker og drikker mindre enn tidligere og har liten erfaring med kriminalitet. Videre er de optimistiske med tanke på fremtiden; mange tror de kommer til å ta høyere utdanning og få tror de vil bli arbeidsledige. Tre av fire tror de kommer til å få et godt liv.

Men det er en bakside av denne medaljen. Selv om mange unge trives både på skolen og hjemme, er det en god del unge som sliter med den psykiske helsa. Typiske symptomer på stress viser seg hos mange. Depresjon. Søvnløshet. Mange bekymrer seg mye, tenker at alt er et slit, og strever med å få hverdagen til å gå rundt. Noen er også utsatt for mobbing.

Når ble det slik at ungdom plages av stress og depresjon? Hvorfor er det sånn? Kanskje er dagens samfunn så krevende at kontroll og perfeksjonisme er eneste mulighet for å klare seg. Det at verden er vidåpen og «alle kan bli alt» kan også bli et mulighetstyranni, og kanskje bidra til en opplevelse av evig utilstrekkelighet ved at en ikke klarer å utnytte mulighetene. Og kanskje er det heller ikke slik at mulighetene er like åpne for alle når det kommer til stykket.

Jeg undrer meg om det er slik at dagens ungdom vokser opp i jakten på det perfekte liv, med en foreldregenerasjon som fyrer opp under dette i sin streben etter det perfekte. For de skal jo servere sunn og næringsriktig mat laget fra bunnen av, ha gullende rent hus, trene på helsestudio, helst delta i Birken, ha mange gode og nære venner, være tynn, ha moderne kule klær, tjene godt og reise både på lange feirer til eksotiske steder og korte storbyturer. Dette er rollemodellene, og kan underbygge de skyhøye kravene ungdom har til utseende, trening, skoleprestasjoner og venner.

I forrige uke raste debatten etter at det ble uttalt at «noen ungdommer ville hatt det bedre om de drakk litt alkohol». Jeg tror dette var en spissformulering fra forsker Sverre Nesvåg som ble blåst opp, for det fins vel ingen som oppriktig mener at alkohol er en god løsning for en ungdomsskoleelev med psykiske problemer. Poenget er, som det fremkom i den pågående debatten, at ungdom må tillate seg litt slakk, ta seg selv litt mindre høytidelig.

Noe av dagens utfordring med ungdoms psykiske helse er at vi ser på problemene som individuelle, noe som tilhører hver enkelt. Det gjør de vanskelige å ta tak i, for samtidig som dette jo er individuelle problemer er det også en stor samfunnsmessig utfordring. At så mange unge sliter med den psykiske helsa er et uttrykk for en samfunnsutvikling vi må ta på alvor. Tidligere så man ofte ungdoms problemer som mer kollektive, felles for en større gruppe, og møtte de med kollektive svar. Fritidsklubber var jo en gang svaret på alle problemer. Dagens problemer må møtes på andre og flere måter.

Ungdata-undersøkelsene gir oss mye informasjon om ungdom i Norge. Ved KoRus-Sør, Borgestadklinikken har vi samarbeidet med rundt 40 kommuner i vår region om gjennomføring av undersøkelsen. Det innebærer at kommunene nå sitter med kunnskap om sine ungdommer som de kan ta aktivt i bruk for å skape et trygt og godt oppvekstmiljø.

Hvordan støtter vi opp om de unge vi har rundt oss? Hvordan er vi tilstedeværende, tydelige voksne som bryr oss? Det er vi som bør og kan hjelpe til med å dempe forventningene og styrke dagens unge i at de er bra nok som de er, selv om de ikke er flinkest på skolen, har mange beundrere eller er på kretslaget i fotball. Jeg ønsker meg en skikkelig samfunnsdebatt om dette, hvor også voksengenerasjonen går i seg selv med tanke på hva slags krav vi stiller til ungdommen. De fortjener at ungdomstiden IKKE blir til et mulighetstyranni!