shutterstock_4658410Det er ikke noe som tyder på at det blir dramatiske endringer. Vinmonopolet skal bestå omtrent som i dag, til tross for uttalelser fra partier som tidligere var i opposisjon. Det er jo heller ikke noe folkekrav om endring i monopolordningen. Vi vet at de fleste er godt fornøyd med dagens ordning. Men regjeringen har varslet økt tilgjengelighet.

Det er en robust sammenheng mellom totalkonsum av alkohol i en befolkning og skadevirkninger. Sammenhengen mellom tilgjengelighet og totalkonsum er derimot ikke like robust. På denne måten er ikke alkohol som enhver annen vare. Mens tilgjengeligheten hele tiden har økt de siste årene, noe enhver økonom ville mene at skulle stimulere til økt salg, har det registrerte alkoholsalget gått ned. Salget har gått ned særlig i ungdomspopulasjonen, mens generasjoner over fortsatt drikker mer, – til bekymring for hva som vil skje nå eldrebølgen for alvor treffer oss. Lyspunktet er altså at ungdommen, med unntak for undergrupper, utvikler et mer voksent forhold til alkohol enn det de voksne gjør.

Poenget er at alkohol ikke oppfører seg helt som en vanlig vare. Det er derfor ikke gitt at regjeringens ønske om økt tilgjengelighet, forutsatt at dette går gjennom i Stortinget, nødvendigvis fører til økt salg. Med bakgrunn i at forbruket øker i kjøpesterke grupper i befolkningen, kan vi imidlertid komme til å oppleve en ny økning i totalkonsumet av alkohol i Norge, og med det økte skadevirkninger. Men ettersom sammenhengene ikke er robuste som for mange andre «vanlige» vaner, blir denne liberaliseringen et sosialmedisinsk eksperiment. Om totalkonsumet på grunn av denne endringen kommer til å øke, vet vi også at skadevirkningene kommer til å øke. Om totalkonsumet ikke øker, kan regjeringen derimot ha oppnådd det den ønsker, nemlig økt frihet til å velge, uten at valgene gir for mange negative effekter.

Men om totalkonsumet øker, og derfor også skadevirkningene, blir spørsmålet mer om hvor robust regjeringen vil være. Dette er en regjering som ønsker å øke tilbud og kvalitet på rusbehandling. Om en liberalisering av alkoholomsetningen gir flere skadevirkninger, vil regjeringen oppleve at det i liten grad monner å hjelpe folk ut av et problem, dersom problemet vokser i den andre enden. Og om regjeringen ikke klarer å «behandle» seg ut av dette, står regjeringens troverdighet på spill. Vil da regjeringen ha tilstrekkelig  politisk kraft til å reversere den liberaliseringen den har innført, eller vil den dekke seg bak «holdningskampanjer» og lignende for å kamuflere sammenhenger? Kan i det hele tatt en liberalisering la seg endre i det politiske klimaet som eksisterer?

For da berører vi en annen uttalt målsetting for denne regjeringen, nemlig at det skal satses på kunnskap, og at politikken skal være kunnskapsbasert. Hva vil regjeringen gjøre dersom deres egne ideologiske standpunkter på alkoholfeltet kommer i konflikt med kunnskapen om hva en endret politikk fører til av skadevirkninger? Vil sammenhengen tas på alvor, eller vil regjeringen forsøke å bortforklare sammenhengene? Alternativt kan de erkjenne sammenhengene, men forsøke andre korrigerende tiltak for å oppnå både frihet og skadereduksjon.

Nei, alkohol er ikke som enhver annen vare. Og det vil regjeringen fort oppleve. En liberalisering av tilgjengelighet, selv om det egentlig mer dreier seg om justeringer enn egentlige forandringer, blir et eksperiment. Kanskje blir det ikke endringer i konsum og skader i det hele tatt, eller endringene kommer så langsomt at de ikke blir så synlige på kort sikt. Vi vet ikke, og med bakgrunn i at alkohol ikke er som andre varer, blir det interessant å følge utviklingen. De fleste ønsker jo mest mulig personlig frihet, men uten at kostnadene blir for store, enten det gjelder for den enkelte, eller for samfunnet rundt. Denne avveiningen vil også den nye regjeringen hele tiden måtte gjøre. Vi som arbeider med kunnskapen rundt dette, vil følge utviklingen med interesse!