Minner fra fortiden kan starte tanker og følelser. Det kan være en gjenstand, en sang eller bare en tanke som får fotfeste en sen kveld. Innimellom kan et lite tilbakeblikk sette deg helt ut. Tilbake til en tid da livet var enklere, man følte seg usårlig og hadde enda ikke fått så mange merker og skrubbsår på sjelen.

Når jeg hører Vestlandsfanden`s, «For livets glade gutter går solen aldri ned» kjenner jeg at jeg blir satt tilbake i tid. Til en ungdomstid da ting var lettere og vi spilte musikk og festet i bilen.  Kjenner jeg godt etter er det nesten som om jeg fremdeles kan føle bankingen fra bassen i det alt for dyre stereoanlegget som kostet 3 ganger mer enn bilen.

Høsten 2004 gikk solen allikevel ned for meg. Den første oktober dette året ble jeg innlagt på Montebello i Oslo for min siste avrusning. Jeg sluttet ikke å drikke da, men jeg var underveis. Sist uke var det altså ni år siden jeg kom til mitt store vendepunkt i livet.

Denne sommeren har vært spesiell for meg siden jeg har tråkket på noen gjengrodde stier. På stier hvor jeg ikke har erfaring med og være edru. Jeg var mye i Tromsø fra 1985 til 2002, både som mannskap på båt og på ferie turer. Jeg var glad i byen og utelivet. Var vi i Tromsø så var det rett på Rorbua, Ølhallen eller Hawk.  Tromsø var en spennende by for en ungdom.

Den siste gangen jeg var i Tromsø var ungdomstiden over og festen var erstattet med virkelighetsflukten. Den sosiale Tommy som tidligere var glad i fest og moro, drakk kun for rusens del. Jeg trengte ikke andre rundt meg, jeg hadde jo rusen.

I sommer var jeg tilbake i Tromsø for første gang siden jeg ble edru. Jeg dro dit sammen med samboeren min for å besøke familien hennes, og før avreise måtte jeg gå noen runder med meg selv og tenke over hvilke utfordringer jeg kunne møte. Selv om jeg er glad for det livet jeg har i dag, savner jeg rusen.

Når vi hadde landet på flyplassen i Tromsø i sommer slo det meg plutselig: hva gjør jeg egentlig her edru? Å tråkke på gjengrodde stier vekket tørsten, og jeg mistet meg selv i et lite øyeblikk. Rusmisbrukere vet at små øyeblikk kan føre til flere års elendighet.

Dagen etter tok jeg på meg skoa og vandret i Tromsø. Jeg drakk kaffe på Ølhallen og Rorbua. Hvis noen spør meg når jeg sprakk skikkelig sist kan jeg si på flyplassen i Tromsø, men jeg drakk ikke.

Selv etter 8 års rusfrihet kan det innimellom være skummelt å tråkke på gjengrodde stier!

Jeg velger å være åpen om min avhengighet, for om jeg skal bære både skam og avhengighet vil veien bli tung og ensom. Gjennom rusbehandling og ettervern har jeg fått verktøy som gjør at jeg er bedre rustet når utfordringene dukker opp. Å snakke om savnet av flukten og sorgen over å miste en «venn» gjør at man slipper å bære alt alene.