Det er mange måter å «måle» folkehelse på. Dødelighet er en måte, men en metode som kanskje de fleste umiddelbart vil sette i sammenheng med folkehelse er hvorvidt vi har dårlig helse mens vi lever, og enda mer om vi har et funksjonsfall på grunn av denne sviktende helsa. Denne funksjonsnedsettelsen har vi nokså gode tall på, også fordi universitetet i Washington analyserer helsedata fra veldig mange land verden over. Norge inngår i utregningene.

Om vi fordeler antall år med funksjonstap på forskjellige risikofaktorer, vil bildet se slik ut:

bilde1

Her ser vi på antall levde år med funksjonstap pr 100.000 leveår. Kostholdsfaktorer er skyld i svært mye funksjonsnedsettelse, der fedme er den viktigste. Fordelt på de forskjellige sykdomsgruppene bidrar fedme med 1023 med funksjonstap av 100.000. Så får da også kosthold fortjent stort fokus i folkehelsearbeidet.

Rus får vanligvis ikke den samme oppmerksomhet i vår tenkning på folkehelse. Det er en alvorlig glipp. I denne oversikten ender alkohol på femte plass med 483 leveår med funksjonstap. Dette er i seg selv alvorlig. Men om vi legger til andre rusmidler, som alene står for 268 år med funksjonstap, blir den totale belastningen på vår helse i det daglige, altså ikke medregnet dødelighet, på hele 751 levde år med lidelse pr 100.000 leveår. Og da er belastningen som skyldes rus den nest største belastningen, rett etter overvekt. Den er større enn røyking, den er større enn diabetes, og den er større enn belastninger fra arbeidslivet.

Om russektoren ses under ett, blir altså diagrammet slik:

bilde2

Fortsatt er det levde år med funksjonsnedsettelse pr 100.000 leveår i befolkningen. Å overse rus som folkehelsefaktor blir derfor svært alvorlig.

I de utregningene som Universitetet i Washington gjør, inngår ikke det at rus også kan ligge bak deler av de andre, store risikofaktorene. Det er en dokumentert sammenheng mellom rus og røyking, en dokumentert sammenheng mellom stort alkoholkonsum og overvekt, mellom rus og partnervold, og rus er en kjent risikofaktor i det som blir belastninger fra arbeidslivet. Og slik kunne jeg fortsatt for flere av risikofaktorene som er listet opp i beregningene fra USA. Sammenhengene er vanskelige å tallfeste fordi det er så mange variabler i dette. Men om dette legges til den risikoen for folkehelsa som rusen isolert sett står for, vil rusens betydning for folkehelsa bli enda større.

Det er derfor rart at rus får så liten oppmerksomhet i folkehelsetenkningen når vi kan vise hvor viktig rusforebyggende arbeid er for helse og velvære. Helsedirektoratet er imidlertid opptatt av at rusproblematikken må tas på alvor også i et folkehelseperspektiv. Utfordringen blir å la kunnskapen om dette sildre ut til dem som i praksis arbeider med folkehelse i fylker og kommuner, slik at bevisstheten om rus ligger framme i bevisstheten når planer legges, og tiltak settes i verk.