Alvorlig jente sort hvitt liteI sommer kom det nok en gang opp en sak i mediebildet som dreide seg om barnevernet sin håndtering av en vanskelig familiesituasjon. Konklusjonen fra den ansvarlige kommunen var til slutt at barna ikke selv hadde bedt om å bli flyttet fra foreldrene sine, og derfor mente de å kunne forsvare at de ikke hadde grepet tydeligere inn overfor denne familien.

Med ujevne mellomrom ser vi at ulike privatpersoner fronter barnevernsaker i media. Dette er selvsagt ett av de temaene som selger godt. Her finnes ingredienser av sosialpornografi og grafsing i andre menneskers ulykke. Katastrofebildene tegnes rått og brutalt og barnevernets håndtering svartmales.

For oss som av og til får innsyn i slike saker fra innsiden, er det tydelig at sakene er mye mer nyanserte enn det som kommer fram i media. Imidlertid kan selvsagt barnevernet sjeldent forsvare seg i slike mediasaker. Her skal plikten til å verne om konfidensielle personopplysninger alltid veie tyngst. Derfor kommer som regel ikke barnevernets syn på saken fram.

I den saken jeg nå refererer til, vet offentligheten imidlertid litt mer. Saken ble nemlig gransket av fylkesmannen, og fylkesmannens publiserte konklusjon var en kraftig refs av barnevernets håndtering av saken. Kommunen ved barneverntjenesten hadde ikke undersøkt saken godt nok, de hadde ikke satt inn tilstrekkelige hjelpetiltak, og heller ikke vurdert barnas omsorgssituasjon godt nok. Dette må vel kalles flengende kritikk av kommunens barneverntjeneste? På tross av dette forsvarte kommuneadvokaten saksgangen i barnevernet med at barna selv ikke hadde ytret ønske om å bli flyttet vekk fra foreldrene.

Her er det viktig å sette seg inn i barnet situasjon i en familie. Små barn er fullstendig prisgitt sine omsorgspersoner. Uansett hvordan barnet har det i familien sin, kan det være vanskelig for dem å se at de kan få det bedre andre steder. Barn har en kollektiv familieforståelse, på den måten at de ikke kan se seg selv adskilt fra familien. De klarer ikke selv å se at de har en egen identitet utenom den de har gjennom sin familie. Uten familien sin, er barn i eget perspektiv overlatt til seg selv, og er dermed i praksis hjelpeløse. Dessuten ser vi at mange barn i vanskelige familieforhold selv påtar seg ansvar som egentlig hører til voksenverdenen. Blant annet ser vi at barn forsøker å beskytte den ene forelderen mot den voldelige forelderen.

Barn med rusavhengige foreldre prøver å opprettholde familiens fasade, eller sørger for å slukke stearinlys og låse dører, slik at det ikke skal skje en ulykke. Disse barna vil være redde for hvordan det skal gå med mor eller far dersom de ikke er der for å passe på. Mange av de jeg har blitt kjent med gjennom mitt arbeid innenfor rusfeltet forteller om hvor vanskelig det er å både være redd for og sint på den forelderen som du også er veldig glad i. I rusfamilier opplever barna ofte at foreldrene har minst to ulike personligheter, en i edru tilstand og en helt annen når de er ruset. Denne dobbeltheten er tydelig hos mange som har vokst opp i rusfamilier. De kan oppleve å få kjærlighet og tilhørighet selv om familiesituasjonen er fullstendig kaotisk, med både mangel på vanlige nødvendigheter som mat, klær og tilsyn og også ofte med voldelige episoder.

Selv om det er bra at barneverntjenesten i Norge nå har fått understreket sin forpliktelse til å undersøke sakene bedre, blant annet ved å snakke med barna i familiene, kan en altså ikke forvente at barna selv ber om å bli flyttet vekk fra foreldrene. Uansett hvor vanskelig de har det i familien sin, vil de som regel ikke be om det selv. Allikevel vet vi at mange av de barna dette gjelder, i ettertid kan si at barnevernet skulle ha grepet inn og overtatt omsorgen, mye tidligere.

Ansvaret for slike avgjørelser kan vi ikke legge på barna, det er de voksne og hjelpetjenestene sin forpliktelse å ta slike vanskelige valg.