illustrasjon
«Det var en gris som spiste is! Er de’kke rart? Er de’kke rart?
Det var en gris som spiste is!
Jeg tror de’kke før jeg får se det!»
Dette er Lillebjørn Nilsen sine ord, fra sangen «Er de’kke rart«. Og ja, det er jo rart med en gris som spiser is og en ku som var sjalu. Her det kanskje riktig å ikke tro det før en ser det.
Det er også rart og vanskelig å forstå, ikke minst å se for seg, hvilke forhold alt for mange barn lever under i Norge i dag. Kanskje er det derfor det er så vanskelig for oss å melde ifra om barn og unge som ikke har det bra?
Mange barn vokser opp under forhold vi ikke skulle tro var mulig. Mange barn prøver så godt de kan å skjule hvordan det er hjemme, med stort hell dessverre. Mange barn ender opp som klovner eller bråkmakere på skolen, fordi hodet er så fullt av andre ting at fag bare ikke har noen plass. Mange barn blir små voksne, med alt for stort ansvar. Mange barn mister hele barndommen, fordi det er de voksnes behov som står i fokus.
De aller aller fleste av oss ville varslet hvis vi mistenkte at noen vi kjente ble utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep. Men det er et stort gap mellom hva vi vil gjøre og hva vi faktisk gjør.
Det er kanskje blitt slik at Lillebjørns «Jeg tror de’kke før jeg får se det»» må gjøres om til «Jeg ser de’kke før jeg tror det». I anledning utgivelse av boken «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl«, om Christoffer Gjerstad Kihle, skrev journalist Kari Gisholt i avisa Varden en tankevekkende kommentar som gjorde veldig inntrykk på meg. Det var før jul, og mange var i gang med julegaveinnkjøp. Ifølge Gisholt var det nettopp denne boken som burde ligge under alles juletre. For når Christoffer måtte tåle det han opplevde uten at noen grep inn, må vi i det minste tåle å lese om det for å unngå at det skjer igjen ifølge henne. Vi må se det for å tro det! Skal vi klare det må vi sette barna høyest i vårt lojalitetshierarki, ikke de voksne. Selv om det kan gå ut over voksne vi kjenner, være seg venner, familie, naboer eller andre. Vi voksne må bry oss på barns vegne.
Redd Barna har hatt kampanjen «Vennligst forstyrr». Og jeg låner deres slagord uten å spørre. Vi kan ikke vente på at andre skal gripe inn. Det er vi, du og jeg, som kan endre disse dystre tallene og skape en forskjell.
VENNLIGST FORSTYRR!
Takk, Rikke!
Veldig viktig det du tar opp!! Tusen takk for påminnelsen!!
Takk for påminnelsen! Har delt og håper alle andre deler også! 🙂
Noen må tørre å bryte sirkelen, hvis ikke blir ting ikke bedre!! Det skal mye til å tørre, men da slipper barnet og tenke for resten av sitt liv: hvorfor stod ingen opp for meg og så ifra, men bare så!!
Ja, vennligst forstyrr. her er min erfaring og livet mitt hadde kanskje vært annerledes. jeg sliter fortsatt med mye i etterkant http://ubeleilig.blogspot.no/2013/08/kjre-pappa.html
Hei, jeg prøvde å ringe barnevernet en gang med en bekymringsmelding, de sa at jeg måtte oppgi navn og at faren til det barnet/ungdommen det var snakk om måtte få vite navnet mitt! Jeg kommer ikke til å ringe barnevernet igjen, synes jeg fikk en respektløs behandling! Dessverre!
Då er det bedre å sende dei ein mail kanskje og vera anonym! Barnevernet er og forplikta til å holda deg anonym vist du vil da.
Barnevernstjenesten er pliktig til å vurdere ALLE meldinger de får, også anonyme. Ansatte i det offentlige kan ikke melde anonymt, men privatpersoner kan. Det kan være mange grunner til at enkelte ønsker å være anonyme, både når det gjelder barnets sikkerhet og egen sikkerhet. Dersom du skal melde anonymt er det lurt å forklare hva som er årsaken til dette i meldingen.