Bilde1Det var en fantastisk dag i juli. Lekeplassen på den lille campingplassen var et ideelt mål for årets «ut i det blå tur» med min gamle mor og barnebarnet. Det var bare noen få barn der da vi kom. Noen venninner koste seg i husken. En liten gutt satt midt på lekeplassen i en fantastisk fin tråbil.
Vi plasserte oldemor trygt i campingstolen. Ellers er det barnebarnet som er det naturlige midtpunkt. Det er han vant med.
Han er litt forsiktig av seg vår lille prins. Han står litt i ytterkant og ser at de andre barna leker. Men sklien er ledig, og han løper ivrig bort. Men da kommer gutten med den flotte bilen og dytter han litt bryskt. Det er gutten med bilen som skal skli først. Det ordner seg. De samarbeider fort om at gutten sklir to ganger for hver gang vår prins sklir en. Gutten skrubber seg litt på en stein, men gråten stilner fort når vi blåser på såret.

Men vi ser oss rundt. Venninnene er forsvunnet, og hvor er mammaen eller pappaen til den lille gutten? Sannsynligvis er det vel noen av dem som har vinduene i campingvogna ut mot lekeplassen? Men vi ser ingen som følger med fra vinduene.

Gutten med bilen heter Mikkel, kan han fortelle. Han er fire år, og han og mamma er på campingtur for første gang. Campingvogna han bor i ligger opp den lange, bratte bakken og rundt en sving.
Mikkel og vår lille prins husker. Mikkel kan ikke gi fart selv, men det kan prinsen vår, selv om han er et år yngre. Han er stolt av det, og får ros fordi han er så flink. Gi meg fart, gi meg fart, roper Mikkel. Vi dytter forsiktig den bare lille ryggen, og registrer at han er ganske solbrent på skuldrene. Vi prøver å lære han teknikken med å gi fart med bena, men det er ikke så lett. Jeg er jo også på tur med min gamle mor, og merker at jeg begynner å bli litt småirritert over at Mikkel tar mye av oppmerksomheten.

Når vi benker oss rundt langbordet for saft og kake er Mikkel en naturlig del av vår lille familie.
Han leker også litt for seg selv. Når det kommer nye barn innom er han fort til å ordne køene. Han skubber vekk dem som prøver seg på sklia. Han skal alltid skli mest. Er det noen som nærmer seg den flotte bilen hans er det som han har øyne i ryggen. Den skal ingen røre. Da blir det spetakkel. Det er stadig små konflikter rundt Mikkel, men de fleste barna forstår fort at her er det han som er konge.

Han går mot stranda. Vi stopper han.

Vi koser oss med vår lille prins i solen. Tiden går. Vi vurderer alle voksne som kommer og går. Er det moren til Mikkel? Ingen kommer og ser til Mikkel. Det er ingen som kommer og smører den såre ryggen. Det er ingen som kommer og roser han for at han etter hvert klarer å gi fart på husken selv. Det er ingen som passer på at han ikke tusler ned til vannet alene.
Han har fått saft og kake av oss, men etter hvert spør han datteren min om hun kan kjøpe is til han.
Da har det gått to timer, og vi er blitte enige oss i mellom at det er på tide å sjekke ut hvor mammaen er før vi går. Datteren min tilbyr seg å følge han hjem. Den flotte tråbilen er så tung så han klarer ikke få den opp den bratte bakken til campingvogna selv. Men når datteren min går for å finne moren er han fort til å springe den andre veien.
Det er ryddig og fint rundt guttens campingvogn. Der er koselig bord med blomst,og et par tomme ølbokser. Andre flasker er ryddig samlet i plastposer. Døra er lukt, og datteren min må banke hardt og lenge før mammaen til Mikkel våkner. Når datteren min forteller at hun nå ville følge gutten hjem fordi han har vært lenge alene på lekeplassen, og at han bedt om penger til is, blir mammaen skikkelig irritert. Det er så visst ikke noe andre har noe med.

Datteren min kommer tilbake til oss andre, og snart dukker Mikkels mamma opp. Hun er sint. Hun beklager hvis vi har tatt oss nær av at sønnen ber om penger til is. Hun har ordnet med at han bare kan gå i kiosken og kjøpe all den isen han vil. Mammaen betaler for is og brus når de reiser. De kjenner godt den koselige damen i kiosken. Dette er også en campingplass full av hyggelige folk der alle voksne ser etter alles barn. Hun er ikke det minste i tvil om at Mikkel er trygg på lekeplassen alene. Dette er et eldorado for barn.
Jeg vet at barnevernet oppsøkte dem neste dag. Jeg er ganske sikker på at mammaen kommer til å klage over disse «kjerringene» som ikke tålte at sønnen ba om penger til is. Jeg håper ikke Mikkel får kjeft.

Han var jo sånn en kjekk gutt, men det ble mye mas med han, sa min mor i bilen på hjemveien.

En av pasientene mine fortalte en gang om en liknende oppvekst. Hun ble aldri ropt inn om kvelden. Da hun ble tenåring og venninnene fikk bekymrede telefoner fra mødrene utover kvelden, så gjorde hun som om også hennes mor ringte. Men moren hennes utviklet tidlig et rusproblem. Rusen tok kontrollen over livet hennes. Datteren kunne være borte flere dager før moren reagerte. Det var både sårt og skamfullt og ikke bli tatt vare på. Da var hun tenåring. Mikkel er bare fire år. Jeg håper barnevernet kan tilby mor hjelp slik at han fremover kan bli sett av dem som står han nærmest.

Historien er litt endret på slik at Mikkel og mor ikke skal være så lette å kjenne igjen.