illubilde kvinne_webEn gravid kvinne, som har et omfattende rusmiddelproblem, og som fortsatt ruser seg under svangerskapet, tror jeg ikke ønsker å skade sitt ufødte barn. Jeg har sett slitne kvinner, som kommer til innleggelse på tvang, og som etter en periode våkner opp av rusen- og ønsker det beste for sitt barn og en rusfri tilværelse.

Men hvordan ser samfunnet på dette, og hvordan er kompetansen i helsevesenet om rusrelaterte fosterskader? Hvordan har saksbehandler i rustjenesten det, når vedkommende må fremme et vedtak etter§ 10-3. Det kan være en vanskelig avgjørelse å ta.

Jeg har fulgt flere kommuner i vedtaksprosessen, fra de får vite om en gravid rusmiddelmisbruker som ikke klarer å slutte og ruse seg, til de jobber frem et hastevedtak for å hjelpe den gravide.
Denne tiden er ressurskrevende for rustjenesten. De skal forsøke eller vurdere om frivillige tiltak ikke er tilstrekkelig. De må innhente opplysninger og det krever mot og kompetanse for å utføre denne jobben.

Her må samfunnet ta ansvar! Vi har som helsepersonell meldeplikt og opplysningsplikt uten hinder av taushetsplikt til rustjenesten, og skal melde dersom det oppdages at en gravid kvinne ruser seg.
Her har jeg mange erfaringer på at rustjenesten ikke får opplysninger.
Hvordan kan for eksempel legen, som ofte er den som møter den gravide, unnlate å melde sin bekymring videre?
Er det i fare for å ødelegge sin relasjon til pasienten, eller er det faglig etisk vanskelig?

En skal ha respekt for at dette er vanskelig, men som helsepersonell må en ta sitt ansvar.
Vi har et lovverk vi må følge, og i disse enkeltsakene, hvor rusen er så sterk at det er vanskelig å slutte, må vi i en periode hjelpe mor til å beskytte sitt ufødte barn.

Den gravide som legges inn på tvang, ivaretas også av et rettssystem, og hun har sin egen advokat som bistår.
Fylkesnemda avgjør vedtaket om det er grunnlag nok for at den gravide skal ivaretas på tvang eller ikke.
Rustjenesten har gjort en grundig jobb og vurderer ikke tvang uten at de har en stor bekymring.

Enkelte vedtak frafalles i fylkesnemda. Det kan mangle ”bevis” eller det kan, etter min mening, handle om manglende kompetanse på hvordan ulike rusmidler skader fosteret. Det er viktig for meg å påpeke at fylkesnemdene også bør ha kunnskap om rusens vesen, og hvordan avhengigheten kan hindre kvinnen i å stoppe med rusmidler.

Jeg har veldig respekt for den jobben ruskonsulenten utfører ved å fatte et vedtak. Vi skal ivareta den gravide under hele svangerskapet i tett samarbeid med kommunen.
Mange gravide hos oss viser takknemlighet for å bli lagt inn på tvang.
Graviditeten er en fase i livet, hvor kvinnen gis mulighet til selv å stoppe opp i livet og vurdere veien videre.
Vi skal skape motivasjon for et rusfritt liv.
Vi skal ikke frata den gravide håpet om å bli mamma, men dette gjøres i et samarbeid med barnevernet.

Når en legges inn mot eget samtykke, gjøres dette av respekt for kvinnen og hennes ufødte barn.
Tvang er ingen behandlingsmetode, men en ramme hvor allianse påbegynnes og behandling kan starte.
Ved tvang bør en tenke konsekvenser for den som innlegges på tvang frem i tid.
Det er vanskelig etisk der og da, å frarøve en annens frihet.
Men det er også en ansvarsfraskrivelse fra hjelpeapparatets side, dersom tvang ikke benyttes der loven tilsier at det kreves.

Ragnhild Myrholt er leder for familie-og skjermet enhet ved Borgestadklinikken