Vi har flere innsatte i Norge som soner under forvaring. For noen uker siden leste jeg hovedoppslaget i Dagbladets Magasinet, som hadde overskriften «Kvinner i forvaring». Det var et stort intervju med Bjørg som var dømt for ildpåsettelse av to rekkehus og en garasje. Hun ble dømt til forvaring i 2005, og skulle snart slippes fri. Etter som jeg leste artikkelen, kikket jeg på bildet av Bjørg og tenkte: Hva har skjedd med deg da? Hva er det du har opplevd som barn, som barn ikke skal oppleve?  Undersøkelser internasjonalt viser at kvinner som sitter i fengsel, i langt større grad enn menn, har vært utsatt for ulike former for omsorgssvikt og misbruk. I norske fengsler har over 30% av de kvinnelige innsatte vært utsatt for omsorgssvikt som barn, og nær 20% rapporterer om at de er seksuelt misbruk som barn. Bjørg forteller i intervjuet at hun kjenner seg igjen i undersøkelsene. Hun ble som nyfødt sendt til barnehjem, fordi foreldrene var rusmiddelmisbrukere og ikke evnet rollen som omsorgspersoner. Fra hun var tre år ble hun flyttet rundt i ulike fosterhjem. Hun forteller om en barndom som inneholdt mishandling, og at hun selv begynte å ruse seg elleve år gammel.

Vi både leser og hører om tilsvarende historier på nyhetene nesten daglig. Hvordan skal vi kunne stoppe og hindre dette? Jeg er heldig som får lede programmet «Barn i rusfamilier – tidlig intervensjon». Et program som har som mål å heve kompetansen om tidlig identifisering og intervensjon blant ansatte som møter barn som lever i risikofylte omsorgssituasjoner. Jeg jobber tett med ansatte i barnehager, skoler, helsestasjoner, barnevern og andre fagarenaer.  Jeg ser ansatte som blir tryggere og mer modige i sin oppgave. Jeg vet at barn blir fanget opp tidligere, og foreldre innkalt til den nødvendige samtalen på et tidligere tidspunkt. Jeg håper og tror at dette vil bety en forskjell. Vi har ikke råd i Norge til å ha feige hjelpere. Og her henvender jeg meg ikke bare til fagfolk. Jeg mener vi alle har et ansvar for hva slags samfunn vi ønsker oss. Jeg har som voksen, mamma, tante, venninne og nabo et ansvar for å si ifra når barn ikke har det bra. Vi må unngå å møte voksne som sier «Da jeg var barn, var det ingen som så meg, ingen som hjalp meg; jeg satt der bare og ventet på at min barndom skulle gå over».

Vi på KoRus – Sør samarbeider med kompetansemiljøet RVTS Sør. De sier «Et krenket og slått barn, blir alltid på vakt, blir redd for verden, redd for andre, tar avstand. Et barn som har fått kjærtegn og trygghet, vil utforske verden og våger nærhet til andre. Arbeidet består i å endre grunnstemningen i hjernen. Vi kan bygge den om. Ved å gi mennesker overdoser av det de ikke har fått, la dem få erfare det de aldri har erfart, det som virker helende».

Tenk om noen hadde tatt på alvor de signalene og tegnene Bjørg viste som barn. Tenk om noen hadde gitt henne overdoser av kjærlighet og trygghet. Kanskje hadde hun da unngått å komme inn under kategorien «de farligste kvinnene»?

Det er bedre å forebygge barn, enn å reparere voksne!