Jeg fikk en epost der han forteller at han etter diskusjonen i familien hadde kommet til at han hadde utviklet en avhengighet til internett som han ikke kunne fortsette med. Han påpeker også det noe annerledes at han følte en slags avhengighet ikke bare av internett, men også en avhengighet av sin iPad, et verktøy som fulgte ham veldig mye. Så han opplevde å være bundet av både verktøyet, og det han brukte verktøyet til. I tillegg kunne han knytte avhengigheten opp mot bestemte programmer han brukte på internett.

Han begrunnet tanken om avhengighet i at han etter hvert hadde skjøvet til side andre sider ved livet hans som hadde stor verdi for ham. Særlig pekte han på at han opplevde å ende opp med en egosentrisk oppførsel i familien, en familie som betydde mye for ham. Visst var internett viktig, men han ville ikke lenger godta at internett skulle komme i veien for andre verdier i livet.

Jeg tror ikke han er avhengig i ordets rette forstand. Men han følte at internett fikk et grep på ham som han ikke lenger ville godta. Han legger nå opp til sitt eget lille «avenningsprogram».  Internettavhengighet er fortsatt en omdiskutert tilstand, men en helt ny studie peker på at overdreven internettbruk ofte fører til langvarig depresjon, angst, impulsivitet og utvikling av autistiske trekk. Og når studien viser at disse symptomene forsterkes når forsøkspersonene ikke får tilgang til internett, har vi mye av mekanismene bak avhengighet som fenomen.  Forsøkspersonene ble drevet tilbake til nettet for å oppleve en lindring. Men andre studier peker igjen på problematikken om høna og egget.

En mindre pretensiøs og enkel rundspørring oppsummerer noen av spørsmålene i figurform., der et utdrag er som dette:

internett

Og i forlengelsen av dette kan jeg jo spørre hvilke deler av vår personlighet som stimuleres av jakten på følgere og «likes». Kanskje er det ikke de sidene ved oss selv som vi selv setter mest pris på.

Varsel om avhengighet, enten det fyller diagnosekriterier, eller om det dreier seg om internett eller kjemiske rusmidler, er nettopp det min tyske venn påpekte: En atferd gikk ut over andre områder i livet som han egentlig satte høyere. Og han følte seg drevet tilbake til denne atferden, til tross for at han var klar over hva det egentlig kostet ham.

Han tok et oppgjør med dette før det ble vanskelig.  Og kanskje burde vi alle av og til stanse opp og reflektere omkring våre prioriteringer. I en tid der internett er en viktig del av hverdagen for de fleste, er det kanskje ikke dumt å holde et øye på egen atferd, på hva vi vinner og hva vi taper.