I det siste har jeg begynt å se på et program på TV 2 som heter vårt lille land. Det er så flott med introduksjonen til dette programmet; ”I vårt lille land er det 5 millioner mennesker, det er med andre ord 5 millioner historier”. Et av innslagene i forrige uke handlet om en rusmisbruker som hadde møtt en spesiell person som hadde gitt litt mer enn forventet. Dette møtet hadde fått betydning for dem begge. Rusmisbrukeren var i dag rusfri mye takket være møtet med bandirektøren Arne.

Gode møter setter spor i oss

Dette fikk meg til og reflektere litt over min egen historie, og mine gode møter med personer som har satt spor i livet mitt. De fleste av oss som har funnet veien ut av rusen har hatt betydningsfulle hjelpere, og jeg har spesielt en jeg vil fremheve som var der for meg. Han brukte av sin fridag for å kjøre fra Tønsberg til Moss for å hente meg, kjøre meg inn til Oslo og få meg inn på avrusning. Dette er bare et eksempel på en av mange ting han gjorde for meg. Dette var ikke en person som hadde dette som jobb, han var Akan – representant i en bedrift jeg jobbet en kort periode, og det var der jeg hadde møtt han. Som Akan – representant har du en rolle, men den rollen betyr ikke at du skal bruke av din egen fritid og være tilgjengelig døgnet rundt
Han møtte meg med en omsorg, respekt og tilgjengelighet som preget relasjonen vår. Han sa engang til meg: ” Du kan ringe meg når du vil mellom 08 og 24, har jeg ikke tid til å prate med deg så ringer jeg deg opp igjen”. Dette var i 2004, da jeg var lengst nede.

Jeg snakket med han igjen seinere, og da spurte jeg han om hvorfor han hadde gitt meg så mye av seg selv og sin tid. Svaret jeg fikk var: ” Du virket så ensom og destruktiv Tommy, også var du så fordømt ung og innerst inne en flott fyr”. Det er mange som han. De er de usynlige hjelperne, de som gjør noe for et medmenneske ut av ren omsorg.

Mitt Vendepunkt

Innimellom spør folk meg når jeg sluttet og drikke, svaret på det kan jeg veldig godt. Jeg sluttet å drikke 1. oktober 2004, og selv om jeg hadde flere sprekker de neste 15 månedene er det den 1. oktober jeg regner som datoen. Det er flere grunner til at jeg husker denne datoen så godt. Den viktigste grunnen er at det er bursdagen til mamma. Jeg tror vel selv at det er den flotteste presangen hun noen gang har fått fra meg. For å være mamma og stå på sidelinjen, maktesløs, imens ens eget barn langsomt drukner i rusen er en smertefull sorg.

Jeg har aldri vært så liten som 1. oktober 2004 . Jeg ble lagt inn til avrusning, var langt nede fysisk og psykisk, og det å si at man ikke håndterer livet gjør noe med deg. Man føler seg liten og mislykket som menneske, man er fylt av skyld og ambivalens. For egentlig, innerst inne, vil man bare forsette og ruse seg. Man vil glemme hvor feil alt har gått i livet.

Jeg velger å være åpen om min fortid, dette er et bevist valg fra min side, hvis min åpenhet kan hjelpe et annet menneske er det verdt det. De gode møtene kan for noen være forskjellen på liv og død. Jeg tror ikke jeg hadde vært her i dag uten at noen brydde seg når jeg var lengst nede.