Selv i rusmiljøene er det mer vanlig å finne en unnskyldning for rusen enn å erkjenne at rusen kan oppleves å ha en god funksjon i seg selv. Utgangspunktet for en samtale om rusen blir derfor haltende, og fundert på en feil forståelse av rusens funksjon hos den som har valgt å ruse seg. Jeg tror at en samforent og sann erkjennelse av virkeligheten er helt nødvendig for forandring, og da må vi være åpne for flere sider ved det å ruse seg. Rusen har vanligvis en funksjon, og det å slutte å ruse seg kan også oppleves som et tap.

Vi er «laget» for rus. Våre innebygde forutsetninger for rus er helt grunnleggende for vår eksistens. Det biologiske prinsipp er å øke nytelse, og å unngå smerte, både fysisk og psykisk. Men mennesket har i tusener av år lært seg å kortslutte disse naturlige systemene ved hjelp av kjemikalier som gir en sterkere opplevelse enn vår daglige, naturlige, rus gir oss. Det kan være fra planter, men etterhvert også fra  kunstig fremstilte stoffer. I kombinasjonen av biologi og kjemi ligger mye av forklaringen på det vi kaller avhengighet og misbruk, og rusmidlenes historie er like lang som mnenneskets historie.

Men det forandrer ikke mitt egentlige spørsmål: Hvorfor velger vi i utgangspunktet å ruse oss ut over det som er biologisk nødvendig? Og hvorfor velger vi rus selv om kostnadene er store, og konsekvensene alvorlige?

Spørsmålet kan nok ikke besvares med lav intelligens. Det er mye som tyder på at sjansen for at vi skal ruse oss illegalt øker med intelligensen. Slik som det er påpekt i denne studien fra universitetet i Cardiff, der høyere intelligens i barndommen øker sannsynligheten for at man ruser seg mer i voksen alder. Det samme fenomenet er illustrert Psychology Today:

intelligens

Desto smartere man er, desto mer sannsynlig er det at man vil forsøke seg på illegale rusmidler. Selv om dette bildet blir mindre tydelig om andre faktorer tas med, er det i alle fall sikkert at rusing ikke kan forklares med dumhet. Det kan mistenkes at rus er et intelligent valg, selv om det ikke nødvendigvis er et bevisst valg. .

Jeg har jo hørt de unnskyldende, og ofte helt fornuftige, argumentene for hvorfor noen ruser seg: Jeg glemmer, jeg kommer bort fra problemene, jeg er redd for å bli voksen, jeg orker ikke ansvaret, jeg må slappe av, og mange andre argumenter i en rekke som kan kalles «flukt» fra noe. Og det er ingen grunn til å betvile at dette er riktig i svært mange tilfeller. Når det gjelder alkohol hører jeg også argumenter som at det gjør meg mer sosial, mer omgjengelig. Da er begrunnelsen mer positiv.

Jeg gjorde forskjellige søk på Google for å å finne de gode argumentene for bruk av rusmidler. For bruk av alkohol finner jeg dem lettere, så det går et skille mellom lovlig og ulovlig rusmiddelbruk, som om lovlighetsgrensen også bestemmer hva vi kan si om positive og negative sider ved bruken. Men for illegale rusmidler er det langt mellom de positive begrunnelsene. Opplever vi altså ikke noe godt ved rusen, eller er det slik at det ikke er tillatt å snakke om de «gode» grunnene til å ruse seg?

Visst følger det mye elendighet med rus, men om det er slik at vi ikke kan være ærlige om at mange også opplever gode grunner til å ruse seg, er jeg redd for at vi heller ikke tar på alvor at rusfrihet kan oppleves som et tap. Og om tapet ikke tas på alvor, vil en rusfrihet kunne bli kortvarig.

Motiverende samtale tar vare på ambivalensen. Det samme gjør behandlingsformer som legger vekt på en felles aksept av alle sider ved situasjonen. Å slutte å ruse seg er den enkeltes eget prosjekt, og eierskap til den prosessen oppnås ikke dersom utgangspunktet er misforstått, uriktig og kanskje dømmende. Vi husker Søren Kierkegaard når han sier at

«Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et
menneske hen til et bestemt sted, må man
først passe på å finne ham der hvor han er
og begynne der.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.»

Og dersom ikke rusen selv har visket bort alt som engang var av fordeler, må også fordelene på empatisk vis utforskes og aksepteres. Da ligger grunnlaget der for en endring som kan vare.