illustrasjon pårørende_webVed Borgestadklinikken tar vi familie- og generasjonsproblematikken på alvor. Vi vet at alkohol og rusproblemer aldri rammer kun den som drikker. Vi er «sosiale dyr», og vi har alltid relasjoner.

Pårørendepasientene våre er de menneskene som har blitt så slitne av å være pårørende til personer som har en avhengighetslidelse, at de selv har pådratt seg ulike psykiske og fysiske lidelser som de trenger behandling for. De kan være pårørende til foreldre, søsken, ektefeller, ex-samlivspartnere eller andre i nære relasjoner som har hatt et misbruksproblem.

Siden 1987 har Borgestadklinikken hatt behandlingstilbud til pårørende, og siden 2000 har vi systematisk kartlagt hvem disse pasientene er. Dette er mennesker med et omfattende hjelpebehov, som ofte har oppfattet den de er pårørende til sitt misbruk som problematisk i mange år. Gjennomsnittet for hvor lenge pårørendepasientene har opplevd rusproblemer i nære relasjoner som belastende er 18 år, og for de pasientene hvor det er deres egne foreldre som har ruset seg, er det 25 år. Det er lenge!

De pårørendepasientene vi har kartlagt rapporterer om et bredt spekter av lidelser. Svært mange rapporterer om nedstemthet (80 %), utmattelse (72 %), søvnproblemer (69 %) og angst (66 %). Det er kun 4 pasienter som ikke har hatt psykiske plager. Når det gjelder kroppslige plager, rapporterer majoriteten av pårørendepasientene om muskel- og skjelettplager (65 %). Hodepine (53 %), mageproblemer (44 %) og bryst-, puste- og hjerteproblemer (38 %) er også hyppig forekommende.

80 av de 144 pasientene som ble kartlagt de siste tre årene har vokst opp med minst én forelder som har/hadde et misbruksproblem, og hele 18 av disse har opplevd at begge foreldrene har vært avhengige. Egil Nordlie har tidligere summert opp en rekke følelser og opplevelser som kan prege barn som vokser opp med foreldre som er misbrukere. Han viser til gjentatte brutte løfter, uforutsigbarhet, skamfølelse, vold, trusler og verbal trakassering mot barnet eller andre familiemedlemmer, omsorgssvikt, isolasjon, frykt for tap av foreldre ved død, skilsmisse e.l., forventninger om å ta hensyn til foreldrenes dagsform, med mer. Disse faktorene bidrar til at barna opplever at det er umulig å hente hjelp og støtte fra utenforstående. I mange tilfeller vet de ikke at det finnes et hjelpeapparat, eller de våger ikke å nyttiggjøre seg det.

Samtidig som de pårørende ofte gjør hva de kan for å gjøre situasjonen bedre for den avhengige, risikerer de å bli utsatt for en rekke krenkelser fra den samme personen. Våre pasienter rapporterer: 69 % har blitt utsatt for verbal trakassering, 45 % har blitt utsatt for selvmordsforsøk/selvmordstrusler, 37 % har blitt utsatt for trusler om vold og 35 % for vold. Mange rapporterer også om at de har vært vitne til vold (ofte mot andre familiemedlemmer), blitt låst inne, blitt låst ute eller blitt overlatt til andre. Det beskrives utrygghet rundt omsorgs¬personer som har blitt borte, og at de selv har måttet ordne opp i ting de skulle vært spart for (for eksempel å finne fulle, bevisstløse foreldre).

85 % av våre pårørendepasienter har opplevd skam fordi de er pårørende. Vi ser at de pasientene som kommer til behandling hos oss fordi de har levd med en partner som ruser seg, veldig ofte har gått fra mannen/kona når de kommer til behandling. Det er ikke før det har kommet til et brudd at de tar tak i den problematikken de har levd oppi. For en god del av pasientene er også skam et tilbakelagt stadium, men for mange er dette også noe det må jobbes mye med i behandling.

I vår kartlegging ser vi at halvparten av pårørendepasientene har hatt økonomiske problemer som følge av sin livssituasjon som pårørende, og hele 84 % av mener at deres livssituasjon har lagt begrensninger på aktiviteter utenfor hjemmet. Videre har 81 % opplevd at skole- og arbeidssituasjonen har blitt påvirket på en negativ måte. Rusproblemene tar ofte all energi og vikler den pårørende inn i et samspill med den rusavhengige som kan føre til at livsutfoldelsen hemmes.

Våre pårørendepasienter er mennesker som har blitt utsatt for en rekke krenkelser, de har ofte levd i stress og konstant alarmberedskap, mange har vokst opp slik og de har oppfattet dette som problematisk i mange år. Vår oppgave må være å finne disse tidligere og spørre om det er mulig å hjelpe dem og/eller den som ruser seg. De pårørende kan bli syke av situasjonen de er i. Mye kunne vært unngått dersom de fikk hjelp i tide. Vi ser at fastlegene er de som hyppigst henviser til behandling, kanskje de kan gjøre det tidligere? Hva kan vi gjøre for at barn som vokser opp med foreldre som drikker slipper å vente 25 år før de søker hjelp for egne problemer?