shutterstock_36290872Norge er fortsatt det eneste landet jeg kjenner til som har lovhjemmel for å «tvangsbehandle» gravide rusmiddelmisbrukere. Er dette forsvarlig? I helse og omsorgstjenesteloven paragraf 10.3 står det at en gravid rusmiddelmisbruker kan tas inn på institusjon og holdes tilbake der uten eget samtykke dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade. Det er altså ikke lov å «tvangsbehandle» kvinnen, men bare å sørge for rusfrihet ved å holde henne inne i institusjonen. Dette er altså en lovlig mulighet til å gripe inn på tvers av den enkeltes selvbestemmelsesrett.  Målet med paragraf 10.3 er å beskytte fosteret. Institusjonen skal ivareta kvinnen og forberede henne til å bli mor, men kvinnens personlige frihet er underordnet barnets helse.

I disse dager kommer det ut en  rapport om de 15 første årene med gravide innlagt etter tvangsparagrafen på Borgestadklinikken . 157 kvinner har vært innlagte. De første årene var gjennomsnittsalder på 30 år. Så gikk den gradvis nedover til 26 år, mens den i 2010 var oppe i 28 år. Hvis pasientene blir yngre, er det sannsynlig at de har kortere ruskarriere bak seg og dermed bedre helse og generelle livsvilkår. Dersom kvinnene er eldre før de blir lagt inn, kan en tenke seg at det viser at det skal mer til, før en gravid blir vurdert som aktuell for tvangsinnleggelse. Med tanke på barna, er det om å gjøre at mødrene får hjelp så tidlig som mulig.

Den tida det går fra det blir oppdaget at en jente som ruser seg har blitt gravid, og til hun blir lagt inn, kaller vi «frivillighetstida». Hjelpeapparatet prøver selvsagt å hjelpe kvinnen til å slutte med rusmidler på egen hånd, uten tvangsinnleggelse. Når det allikevel blir nødvendig, vet vi at fosteret har blitt utsatt for rusmidler. Jo kortere frivillighetstid, desto mindre ruseksponering for barnet i magen. Derfor er det gledelig at frivillighetstida har gått ned fra 11 uker til 8,5 uker i løpet av de 15 årene. Det ser også ut som om det er en sammenheng mellom det å bli lagt inn tidlig i svangerskapet, og det å få beholde omsorgen for barnet etter fødselen. De kvinnene som er inne til behandling over lang tid før barnet blir født, har større sjanse for å starte den viktige tilknytningen til barnet, og til å samle motivasjon og styrke til å gjøre det som skal til for å lære å bli en god og omsorgsfull mamma. Mange av kvinnene velger også å fortsette i frivillig behandling etter at barnet er født.

Det er allikevel foruroligende at de fleste av pasientene blir tvangsinnlagte på grunnlag av at de bruker illegale rusmidler. Vi tror det er for dårlig oppmerksomhet rundt gravide og alkoholbruk. Alkohol er særdeles giftig for fosteret og skader gjennom hele svangerskapet. Så langt vi vet i dag er alkohol farligere for barnet i magen enn de illegale rusmidlene, så dette er et tankekors. Vi må bli flinkere til å oppdage gravide som ruser seg på alkohol.

I min kontakt med rusavhengige småbarnsmødre, forteller mange at svangerskapet gjorde dem i stand til og motiverte for å endre livsstil og komme seg ut av avhengigheten. Det å ha ansvar for en annen i tillegg til seg selv, gjorde en forskjell. Rusavhengige kvinner er selvsagt like oppsatt på å gjøre det beste for barna sine som andre mødre.

Det er en svært alvorlig inngripen i et menneskes liv å bli lagt inn i institusjon mot sin egen vilje. Mange opplever det som traumatisk, og det kan bidra til motstand mot behandlingen. Dette er antakelig grunnen til at Norge fortsatt er alene om en slik lovhjemmel. Hvorfor mener vi at dette likevel kan forsvares? Hva mener kvinnene selv? Mange av de kvinnene som har vært tvangsinnlagte, sier i ettertid at de er glade for at det skjedde. Det gjorde dem i stand til å unngå å fortsette med å utsette fosteret for rusmidler og hjelp til å forberede seg på å bli mamma. At et tvangsopphold skal få et lykkelig utfall, er avhengig av at kvinnen møtes med respekt og omsorg inne i institusjonen. Hvilket menneskesyn som preger de ansatte på avdelingen, blir viktig. Det ligger altså en motsetning mellom tvangsinnleggelsen og kvinnens behov for å ha tro på egen evne til å ta vare på barnet. Dette er det helt nødvendig at hjelperne er bevisste på.  Eller , hva tenker leserne?