Dette var ordene i en telefonsamtale jeg mottok for et par uker siden. Tove ringte og trengte litt støtte. Hun og en kollega hadde innkalt til en ekstra samtale med foreldrene til Anders, basert på endringer de hadde observert av barnet over litt tid. Tove er en av dem som har deltatt i ”Barn i rusfamilier – tidlig intervensjon”, og har derfor både øvd på, og skjønt viktigheten av, tidlig innsats og den nødvendige samtalen. Tove jobber i en barnehage og har nå, over en periode skrevet ned de endringene hun har sett hos Anders i en loggbok. På bakgrunn av observasjonene har hun snakket med kolleger i barnehagen, og de har nå innkalt foreldrene til en samtale. Målet med samtalen er å etablere et samarbeid med foreldre rundt tiltak som kan bedre barnets situasjon og fungering. Tove vet at hennes oppgave er å formidle bekymringene basert på observasjonene av Anders, og i fellesskap med foreldrene finne løsninger som kan bedre Anders sin situasjon.
Så hvorfor gruer hun seg?
Seks av ti barnehageansatte har vært bekymret for barn, viser rapporten «Små barns rett til beskyttelse». Barnehageansatte ser barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, vold, psykisk vold, foreldre som ruser seg, og stadig flere barn som lider på grunn av konfliktfylte skilsmisser. Førkartlegging av deltakere til ”Barn i rusfamilier – tidlig intervensjon” viser det samme: Deltakerne oppgir at de har lite kunnskap om rusmidler, lite kompetanse om hvordan samtale med foreldre om rus og liten kunnskap om hva de skal gjøre og hvem de skal samarbeide med, når de er bekymret for et barn. Flere har hatt en magefølelse på at det er «noe», uten å ta magefølelsen på alvor.
– Vi som jobber i barnehage ser jo foreldrene hver dag og blir kjent med dem. Slik kan vi få en lojalitet som går feil vei. Vi er redd for å ta feil. Tenk å innkalle til en samtale og så er det ikke noe da? Hva om de blir sinte? Jeg vil jo ikke miste kontakten med hverken dem eller Anders… Tove har mange forklaringer på hvorfor hun gruer seg.Vi tar en liten prat om både forberedelsene til samtalen og selve gjennomføringen. Vi snakker sammen om selve målet med samtalen og hvorfor foreldrene er innkalt. Vi snakker om at det er greit og helt normalt at hun gruer seg, men at samtalen er helt nødvendig for Andres. Tove behøver ikke vite årsaken til endringene før hun samtaler med foreldrene. Jeg sier hun er dyktig som tar rollen som pedagogisk leder på alvor, og roser henne for å være en av de som gjør noe med bekymringen sin. Andres er heldig som går i den barnehagen. Tove har også hatt samtaler med Andres.
Vil du vite hvordan samtalen gikk?
For noen dager siden ringer Tove meg og er lettet i stemmen. Samtalen hadde gått over all forventning. Foreldrene var først litt skeptiske, men etter at Tove og kollegaen hadde lagt frem sine observasjoner ble foreldrene takknemlige. De stod mitt oppe i en skilsmisse og noen andre familieproblemer. De var glad for at barnehagen tok Andres på alvor. Og de forstod at barnehagen ville både han og dem vel. De ble enige om noen tiltak og det å ha litt oftere samtaler en periode.
Og som Tove avsluttet: – Jeg er glad for at samtalen gikk så lett. Men uansett, så hadde jeg likevel vært glad for at vi innkalte dem. Vi tok Andres på alvor og det er der lojaliteten vår skal være. Derfor var samtalen nødvendig. Takk for påminnelsen om det!