Noen møter er kjedelige.
Noen møter er engasjerende.
Noen møter gir veldig sterke inntrykk.
Møtet mellom Signe og Eva, mor og datter, vil jeg aldri glemme.

Eva, 20 år, var fem måneder gravid, og tvangsinnlagt på Skjermet enhet for gravide. Hun hadde vært hos oss i fire uker.

Det var innkalt til ansvarsgruppemøte, og Eva hadde selv bestemt hvem som skulle innkalles. Blant dem var hennes egen mor, Signe. Eva hadde fortalt oss at moren hadde store problemer med bruk av alkohol og piller. Vi hadde gjentatte ganger prøvd å få Signe til å besøke Eva i avdelingen, men det var vanskelig å få kontakt med Signe. Når jeg ringte tok hun ikke telefonen. Når Eva ringte tok hun av og til telefonen. Eva hørte godt når moren var ruset. Når hun ikke tok telefonen bekymret Eva seg veldig. Eva følte ansvar for mor.
Eva var veldig spent på om mor ville dukke opp på hennes ansvarsgruppemøte.

Signe kom. Vi så med en gang at Signe var rusa.

Vi var mange rundt bordet. Her var saksbehandler som var ansvarlig for innleggelse, her var representant for NAV, representant for barnevern og avdeling. Agenda for møtet var omfattende. Viktig tema var om det var mulig å tilrettelegge for at Eva kunne ha omsorgen for barnet hun ventet. Eva hadde selv et alvorlig rusproblem.

Signe åpnet møtet:
– Jeg måtte bare komme her i dag for å si unnskyld til deg Eva! Jeg er så lei meg for at jeg ikke har vært noen god mor for deg. Det er rusen som har ødelagt alt. Jeg vet at du har vært redd mange netter når pappa og jeg har kranglet, og vi begge var fulle. Jeg vet at du har bekymret deg for stengt strøm og ubetalt husleie. Jeg vet at du har vært redd mange ganger når vi har hatt fest. Jeg er så lei meg, og jeg ser at jeg ikke kan gjøre det om igjen.Men en ting vil jeg si deg – gjør ikke som meg! Bli på Borgestadklinikken. Ta imot de tilbudene du får. Konsentrer deg om å bli en god mor. Du må jobbe med rusproblemet ditt. Det klarte ikke jeg. Se hvem jeg er i dag. Se alle de problemene jeg har. Se den sorgen jeg har over at jeg var en dårlig mor.

Bli ikke som meg!

Dette ble Signes og Evas møte. Signes beklagelse, anger og fortvilelse over at hun ikke hadde klart å skape en trygg oppvekst for Eva og søsteren. Signes råd på veien til datteren som snart skulle bli mamma.

Vi ble alle berørt, veldig berørt.Sorgen var så stor.Sorgen over en barndom som var over, og ikke kunne skapes på ny. Signes mot denne dagen var også stort. Motet til å beklage overfor Eva og oss andre. Mot til å dele nederlagene og skammen.

Eva fikk en bekreftelse på morens kjærlighet til henne. Signe kunne dele den med ord, men hadde ikke lenger kontroll over handlinger. Hun hadde store fysiske og psykiske plager etter mange år med rus.

Vi så ikke noe mer til Signe mens Eva var i avdelingen. Eva var stadig bekymret fordi hun ikke fikk kontakt med mor. Men morens råd bar hun med seg videre:»Ikke la rusen ødelegge barndommen til barnet – ta imot all hjelp du kan få” .

Eva ble på Borgestadklinikken sammen med lille Lukas også etter at tvangen ble opphevet og hun kunne velge selv. Hun tar fremdeles imot hjelp fra barnevern og annen familie. Hun trenger mye hjelp. Hun trenger noen å gå sammen med for å lære å skape en trygg barndom. Hun har ingen mamma eller pappa å støtte seg til.

Obs. Jeg har gitt Eva og Signe fiktive navn og omskrevet noe av historien for å ivareta deres personvern.