Jeg vet ikke hvilket av konferansens innlegg som gjorde sterkest eller dypest inntrykk på meg. Kanskje var det Lisbeth Zornig Andersen? Ei flott, dansk dame som i en periode har vært «formand» hos Børnerådet.( Som er det danske barneombudet) Det som gjorde inntrykk var historien hennes om hvordan barndommen var preget av vold, misbruk, frykt og svik. Og hvordan hun likevel maktet å komme seg videre. Hun har i boken ”Zornig – vrede er mitt mellomnavn” skildret sin barndom hvor ingen voksne grep inn for å hjelpe, til tross for alle de synlige tegnene hun viste omverdenen

Per Isdal er psykologspesialist og var med å etablere ”Alternativ til vold”. Han gjorde også inntrykk på meg. Han bevisstgjorde og minnet oss på, hvordan vi må forstå sammenhengen og meningen i det vi ser og hører. Når barn reagerer på en måte vi undrer oss over. Når barn overreagerer og blir utagerende eller aggressive – hva kan grunnen være? Isdal gav oss en enkel (men vanskelig?) ligning. Ligningen med en ukjent: Barn + X= problemer. Hva er X? Hva er den ukjente? Tør vi å undre oss over det? Og når vi kjenner fasiten – hva blir da den videre handlingen og behandlingen vi gir? Hvordan skal vi samtale med barn om det som skjer i hjemmet?

En undersøkelse fra Nova, 2007, sier noe om hvor mange barn som utsettes for vold i Norge. 16% har vært utsatt for grove krenkelser, 6% har vært vitne til grov partnervold, 4% har vært vitne til vold fra mor til far, 9% har vært vitne til vold fra far til mor og 2% har opplevd høyfrekvent vold.

Det er vanskelig å høre barnet fortelle, og vi vil kanskje ikke vite om det. Som voksne beskytter vi oss intuitivt mot redde barns øyne, for vi orker ikke høre om det barnet forteller. Et barn vil være en bærer av familiens historie på godt og vondt. Barnet er den mest sårbare og utsatte i familien, og mange barn bærer sorgen i taushet hele livet. Samtalen med barn er viktig for å gyldiggjøre barns opplevelse av sin historie. Barn skal ikke bære sorgen i hjertet sitt alene. Vi voksne må bli mer modige. Vi må våge spørre, og orke å romme det barnet forteller.

Fredag kveld, da jeg kom hjem fra konferansen, spiste jeg middag sammen med noen venninner. Et par av dem står midt i personlige utfordringer nå. Vi pratet sammen, lyttet og var til stede for hverandre. Og som en av dem skrev i en sms etterpå: ”Jeg er glad for å ha noen å snakke åpent med om dette”. Og jeg tenkte: Det er ingen forskjell på voksne eller barn – Ingen skal behøve å bære sorgen i hjertet sitt alene…
PS: Presentasjoner fra konferansen vil bli lagt ut på nettsiden til Borgestadklinikken