Vi hører unnskyldningen. Og unnskyldningen er sikkert både ekte og dyptfølt. Men ofte hører vi også bagatelliseringen: “Bare” en sprekk. Eller vi hører ansvarsfraskrivelsen: Jeg kunne ikke gjøre noe med det, en sprekk er en sprekk.

Det kan være lettere å bære “sprekken” når man slipper å ta ansvar, når man kan bagatellisere. Det er menneskelig å søke forklaringer som demper betydningen av egne nederlag. Problemet er bare at det i liten grad fører til endring, og sprekk følger sprekk.

Rusing er bevisst valgt handling. Veien til selve rusepisoden kan nok være sammensatt og uklar, også mye ubevisst. Og da kan det nok oppleves som om det “bare skjer”. Det stemmer bare ikke. Endepunktet, selve rusen, er alltid valgt.

Hva skulle rusen ellers skyldes? Hvem er det som løfter glasset? Hvem er det som tar stripen, sprøyten eller pillen? Dette skjer jo ikke på noen magisk måte, noen gjør en aktiv handling, og sjelden er det andre enn den som selv ruser seg.

Forutsetningen for endring er å akseptere ansvaret for rusingen. Noe annet er som å bomme på hoppkanten; det er ikke noe grunnlag for satsen, og svevet mislykkes. Uten å ta riktig ansvar blir det ikke troverdighet i drømmen om en endring.

Det kan være smertefullt å ta dette ansvaret. Det kan oppleves ydmykende. Det kan ramme vårt selvbilde. Det gjøre at man setter seg utsatt til for hugg fra andre. Men det er nødvendig, – dersom man virkelig ønsker endring.

Å ta et slikt ansvar er ikke tilstrekkelig for endring, men det er en forutsetning. Og det å ta ansvar innebærer ikke at deretter skal gå som på skinner. Ansvar betyr heller ikke at man skal drukne seg i skyldfølelse. For det betyr også å akseptere seg selv med sine svakheter, – for så å ta lærdom av det som skjer.

Å ta ansvar fortjener ikke forakt. Det fortjener respekt og egenrespekt.

Illustrasjon: Wikimedia commons