”Lisa gikk til skolen. Tripp, tripp, tripp, det sa. I den nye kjolen trippet hun så glad.”

Hvis jeg bytter ut Lisa med Hilde, så kunne sangstrofen vært om meg, på min første skoledag. Jeg hadde ny rød ransel, ny blå kjole, ny- (hjemme)klippet pannelugg og ny stor fortann. Jeg gru-gledet meg, og var full av forventninger til møte med skolen, frøken og klassen. Jeg ble fulgt til skolen av mamma. Hun gikk ved siden av meg, heiet på meg, og sa at dette ville gå bra. Mamma var den viktigste voksenperson for meg som liten skolejente.

I disse dager er det mange barn som møter opp til sin første skoledag. I nye klær, med ny ransel og med forventninger og drømmer. Noen av disse barna bor i familier hvor omsorgspersonene har rusmiddelproblemer, psykiske problemer eller alvorlige kroniske sykdommer. Noen av barna bor i i familier med høyt konfliktnivå, eller ulike former for omsorgssvikt. Noen av disse barna har foreldre som ikke makter å gå ved siden av, oppmuntre eller støtte.

Det hadde vært enkelt å være lærer, eller annen fagperson, om disse voksne pekte seg ut på en eller annen måte. Om vi på det ytre, eller via status, kunne se om foreldre har nok med seg selv og dermed hvilke barn som har behov for hjelp. Men slik er det ikke. Du kan ikke se på foreldre om de for eksempel har et rusmiddelproblem som er belastende for barn.

Vi har kunnskap om at barn som vokser opp i en familie hvor en eller begge voksne har et rusmiddelproblem, har større risiko enn andre barn for å utvikle ulike psykiske problemer, atferdsproblemer og skoleproblemer. Vi vet også at dersom vi går tidlig  inn og hjelper disse barna og familiene, så er det mindre risiko for utvikling av varige skadet og problemer. Utfordringen vi står overfor når det gjelder å identifisere og intervenere overfor barna, er om rusmiddelproblemet hos foreldrene er kjent eller ikke, og om barna viser tegn på mistilpasning eller ikke. Det er heller ikke slik at alle barn viser tydelige tegn på mistilpasning gjennom utagerende adferd eller tilbaketrekning og depresjon. Noen barn fremstår som velfungerende, eller til og med ekstra ressurssterke og tilpasningsdyktige. For deg som lærer er det viktig å legge merke til de vage signalene barn viser deg. Selv om du ikke klarer å sette ord på hva som forårsaker dem, så å ta signalene og magefølelsen din på alvor!

Mange lærere undervurderer hvor viktige de er i møte med barn. Vi har mange eksempler på at det var læreren som gjorde at barn taklet hverdagen, da det var kaos hjemme. Det at læreren så, visste om og bekreftet dem. Det at læreren klappet på skulderen, gav en klem eller hadde tid til å prate. Det at læreren forstod hvorfor det i perioder var vanskelig å konsentrere seg om skolen og skolearbeidet. For noen var og er læreren den viktigste voksenpersonen.

Du kan være den viktige voksenpersonen for et skolebarn. Tør du ta uroen din på alvor og gå fra bekymring til handling? Tør du utfordre egne holdninger og myter om hvordan den gjennomsnittlige rusmiddelmisbrukeren ser ut? Tør du se barn som trenger din støtte og hjelp, uavhengig av hvem foreldrene er? Tør du se hvordan Lisa egentlig tripper til skolen – om gleden kommer innenfra, eller er en strategi for å skjule en kaotisk hjemmetilværelse? Forresten, det er ikke et spørsmål om du tør. Som lærer er du forpliktet!

Lykke til med skoleåret 2012/2013!