Hva vil det si å være en god mamma eller pappa? De fleste av oss som er så heldige å ha barn, har nok av og til tvilt på om vi får det til. Jeg må  innrømme at jeg ikke alltid lykkes som mamma. Hva er da bra nok? Hvordan kan vi vurdere oss selv eller andre som foreldre? Noen av oss blir av og til vitner til situasjoner der vi bekymrer oss over samspillet mellom foreldre og barn. Må en ha doktorgrad eller være en erfaren familieterapeut for å kunne si noe om slike ting? Eller er det kun magefølelsen og sunt folkevett som trengs?

De anerkjente fagpersonenene Kari Killèn og May Olofsson har utarbeidet en huskeliste med 5 punkter som jeg har hatt god nytte av  i slike vurderinger. Kanskje disse momentene kan være til hjelp for flere? 

1. Å oppfatte barnet relativt realistisk.

Barn som ses og aksepteres slik de er, har et godt grunnlag for å utvikle en god selvfølelse. Hvis jeg innerst inne har forventninger om at barnet mitt skal gjøre karriere på fotballbanen, og satser stort på å følge opp ballaktiviteter, kan det bli vanskelig å måtte akseptere at barnet mitt ikke har balltalent. Det er da en risiko for at barnet kan komme til å føle seg mislykket. Hvordan foreldrene oppfatter barnet sitt har konsekvenser for hvordan de behandler barnet og for hvordan barnet oppfatter seg selv.

2. Å ha realistiske forventninger til hva barnet kan mestre og oppnå.

Barn som utsettes for for høye krav og forventninger vil sannsynligvis mislykkes og de kan bli utsatt for risikosituasjoner. En amerikansk undersøkelse viste at rusavhengige foreldre forventet at barnet skulle klare seg hjemme alene ved 6 års alderen, mens kontrollgruppen mente at 11 år var riktig alder for dette (Kumpfer, 1987). Barn som utsettes for slike forventninger vil ha store vanskeligheter med å mestre hverdagens krav. Likevel er det viktig at barnet møter krav og forventninger. Mange har erfart at det kan gi tilfredsstillelse å oppnå høye, men realistiske mål, selv om en må strekke seg litt.

3. Å ha empati med barnet.

Dersom barnet skal kunne lære å regulere sine følelser, må det bli møtt av foreldre som trøster og viser forståelse for sinne og protest i passelige doser. Slik lærer barnet å regulere sine følelser og utvikler evne til innlevelse i andres situasjon.  Et barn som blir møtt av foreldre som prøver å sette seg inn i barnets virkelighet og som forstår og aksepterer barnets følelser, får hjelp til å kunne ha positiv kontroll over følelsene sine, slik at de ikke overmannes av sinne eller tristhet, f.eks. Voksne som ikke har lært å regulere følelsene sine, har store utfordringer når det gjelder å takle voksenlivet.

4. Å engasjere seg positivt følelsesmessig i barnet.

Barn som erfarer at foreldrene gleder seg over dem, utvikler god selvfølelse og optimisme og egen evne til å glede seg og engasjere seg.  For å huske dette momentet pleier jeg å se for meg et barn som tar sine første skritt mellom mor og far mens  foreldrene jubler. For slik er det jo, selv om det å lære å gå er noe som de aller fleste klarer, blir barnet heiet på som om det var et underverk – og det er det jo også 🙂

5. Å å prioritere barnets utviklingsmessige behov foran sine egne behov.

Jeg må innrømme at det har skjedd at jeg har sovnet over boka når jeg skulle lese for barnet mitt om kvelden. Selv om jeg tenker at denne lesingen er viktig for barnets utvikling. Heldigvis er det ikke nødvendig å være perfekt. Allikevel kan en se for seg foreldre som prioriterer sine voksenbehov på en slik måte at det kan være til skade for barnet. Når jeg lurer på om jeg kan gjennomføre det jeg ønsker, må jeg vurdere om det støtter en god utvikling for barnet mitt.

Jeg synes denne huskelisten er en støtte i hverdagen, og tenker at vi er gode nok foreldre hvis vi i hovedsak klarer å holde oss til rådene fra Killèn og Olofsson. Hva mener dere der ute?

 

Ref: Killèn, K og Olofsson M, (2003). Det sårbare barnet. Barn, foreldre og rusmiddelproblemer, Oslo, Kommuneforl.